Venner. Og internett.

Jeg har vært stille en stund. Det er fordi det tar så mye tid og krefter å skille seg. Ikke er det moro, heller. Og dermed har jeg liksom ikke ork til å mene noe som helst om sånne viktige redde-verden-ting.

Når regjeringen min lager returavtaler med verdens verste diktaturer og sender folk tilbake til tortur med et stort glis om munnen, trøster jeg meg med at jeg nesten ikke betaler skatt, fattig kunstner som jeg er, og så hekler jeg en ny lapp til lappeteppet jeg har begynt på. Når nestlederen i partiet jeg har meldt meg inn i voldtar småjenter, sukker jeg lettet over at lederen er flink til å trøste småjenter, og så hekler jeg en lapp til. Når bystyret mitt – som det partiet jeg har meldt meg inn i er en del av – vil rasere nærmiljøet mitt og rive huset der venna mine øver med banda sine, jeg aller helst vil drikke øl og Røyafestivalen går av stabelen hvert år, henter jeg et glas vin i kjøleskapet og setter på Bøyen Beng. Ja, og så hekler jeg, da. Og mens jeg hekler tenker jeg ikke på noen sånne triste, provoserende, grusomme ting. Jeg tenker på vennskap.

Jeg har typ åttehundre venner på facebook. Den 23. juli var 666 plutselig skikkelig ukult og siden har jeg sagt ja til alle, husrom og hjerterom og la oss alle være brødre og søstre, liksom. Mange av dem kjenner jeg ikke. Noen aner jeg ikke hvorfor vil være venner med meg. Men det siste halve året har jeg oppdaga at forbausende mange faktisk er venner av meg. Forbausende fordi det liksom er en vedtatt sannhet at face-venner ikke er på ordentlig, at sosiale media stjeler tid fra reelt mellommennesklig samvær, at den som har åttehundre venner på facebook ikke har noen å ringe til. Bullshit, sier jeg bare. Skikkelig oksebæsj.

Det er utrolig mange av de åttehundre folka som har gjort noe for meg i det siste. Som har fått meg til å le når jeg trengte det, eller som har gitt meg noe annet å tenke på fordi de skjønte at de tankene jeg hadde fra før virkelig ikke var noe å holde på med, som har invitert meg til ting jeg har lyst til å gjøre, som har fortalt små, trøstende historier, som har gitt gode råd. Og selvsagt, som har gått på fylla med meg eller drukket te med meg, eller gått tur med meg, spist lunsj med meg, kjørt møbler for meg, diskutert boligmarkedet med meg og lånt meg stæsj jeg trenger.

Noen av de som har vært supersøte vet jeg faktisk ikke hvem er, sånn irl. Andre kjenner jeg så godt at jeg kan kjøpe undertøy til dem. Det spiller ingen rolle. De er venner av meg. Noen nære, noen mye mindre nære, men alle gode, og alle utrolig gode å ha. Mange av dem er der bare på grunn av internett. For ikke å snakke om hvor mange som nok er der FORTSATT bare på grunn av internett. 

Ja, da, jeg vet at norsk flyktningepolitikk driver folk til å ta ungene sine med seg i døden, men akkurat nå er de eneste jeg orker å krangle de folka som disser sosiale media og etterlyser samtale og samvær. Hvor mange av dem har åttehundre potensielle samtalepartnere på hybelen hver kveld, liksom? Hvor mange av dem har alltid noen å leke med? Dustefolk. Fineinternett. Finevennene mine.

Nå skal jeg hekle en lapp til, tror jeg. Det blir et fint teppe.