Jeg har vel egentlig pleid å legge ut julegave, har jeg ikke det? En fortelling, liksom? Det skjedde ikke i år. Førjulstiden har vært … spesiell, og det får dere sikkert høre mer om seinere en gang. Jeg er i alle fall inmari fornøyd med å ha kjøpt gaver til de jeg skal være sammen med på julaften og stort mer klarte jeg ikke.

Men nå! Klokka tre på natta. Når huset er reint og juletreet har både kuler og gaver og pinnekjøttet dufter i panna og barnet er bestukket med kandissukker for å ligge stille og se julekonsert på tv, nå kjenner jeg at jeg vil lage julegave. Det blir litt sånn som den onkelen som kjøper alle julegavene på bensinstasjonen på veien til selskapet, men det får bare være.

De sover nå, de små som måtte gå fram og tilbake over gølvet, for å holde ut ventinga på sjølve morran, dagen, kvelden, glede seg til gjelden de skal få, de veit ikke ennå at de må betale tilbake til mora si til evig tid, hver lekebil og hvert akebrett skal kreves inn i ribbefett, hvis de drømmer nå at de skal få rømme, feire jul en dag et annet sted, skal de få se at det går ikke mor med på! Og de skylder henne nå, de vil skylde henne da, de vil skylde henne alt til hun finner ei grav.

De sover, alle de store, de falske smila som gjorde oss alle sinnssvake sitter fortsatt fast i ansiktene som stivna melisgasur på harsk kake, smaker nedtur, sur skuffelse når de kjeder seg fordi de ikke klarer å glede seg over alt de skal få som de ikke trenger, det er ikke gøy med gaver lenger, det er en lidelse, de sover og gruer seg til det, de sover med angsten for at de skal se det, alle de det skal holdes skjult for, de de holder jul for.

De sover med hjertebank og tomme bankkontoer, dunkende hodepine og slagene til en liten drummerboy mot trommehinnene, med maset om bakedag og sju slag stengt inne bak tenna og kjaset om når de kan åpne pakkene har ikke begynt enda, de sover og holder munn og da kjenner jeg at i grunn, når jeg bare får ha juletreet i fred, drikke portvin og te, skrive, ikke se tv, er det greit å leve i natt også. Så, venner, før de våkner og drukner meg i stress som slukner gleden i meg vil jeg ønske alle dere som våker med meg god jul! Fred og godt år. Sola har snudd, vi går mot vår.

Lignende innlegg

  • En slags kjærlighet

    Jeg bor over byen. Himmelen er så høy som jeg trodde den bare kunne være i vest eller i nord, den er så lav som jeg vet den bare kan være i min egen by, den treffer meg i hodet hvis jeg går ut på verandaen. Den ruller som dønninger inn fra fjorden, svever som…

  • | |

    Å snakke med hvite folk om rasisme

    Mala Wang-Naveen forteller om rasisme. Hun gjør det sånn vi alle veit at det må gjøres, pedagogisk, konkret, med innslag av not-all-white-people. Og quite-a-few-white-people reagerer som de alltid gjør, de diskrediterer, mistror, tolker teksten i overgriperens favør ved hvert jævla komma og lager seg en historie der det som skjedde var, om ikke greit, så…

  • |

    Lang historie kort

    Jeg har vært på mitt livs første skikkelige researchtur. Altså, jeg har jo reiste steder for å se dem eller for å snakke med folk der fordi det har vært relevant for skrivinga mi før også, men nå snakker vi tre drøye uker jobb hver enda dag. Jeg har intervjua familiemedlemmer og barndomsvenner av faren…

  • 2013

    I 2013 er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Jeg ønsker meg tid til å lese meg opp på stemmerettskampen, for jeg har ikke brukt tid på den siden jeg var tenåring. Jeg ønsker meg tid til å skrive hylningsdikt til alle de vi har å takke, og til å fremføre dem på gater…

  • |

    Makt, mening og politikk

    Det er omtrent tre år siden jeg oppdaget det litterære Norge. Jeg hadde skrevet en roman, den var antatt, jeg ble invitert på fest på Gyldendalhuset og oppdaget at vi har latterlig mange forfattere i dette landet, de fleste av dem hadde jeg aldri hørt om, og det er enda flere ikke-forfattere som jobber med…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *