Ungdommen nå til dags

Jeg var på kino og så Til Ungdommen på torsdag. Ettersom jeg ikke har hatt tid til å skrive noe om det før nå, har du sikkert fått med deg at filmen er fantastisk. Forhåpentligvis har du allerede bestilt billett. Sånn i tilfelle rottefelle, skal jeg likevel forklare hvorfor.

Til Ungdommen handler ikke om 22. juli. Den handler ikke om AUF, og ikke om politikk. Den handler om ungdoms politiske engasjement, og den tegner et så nydelig glassklart bilde av den aller første debatten, det aller første innlegget, det aller første møte med en valgurne at det kjentes som å bli satt i en tidskapsel og sugd tilbake til 1992. Noen ting forandrer seg aldri, og noen ting er helt like enten man er i RU eller FpU eller anarkofeminist helt uten tro på det politiske systemet. 

Det er vondt å høre Johannes søster oppfordre henne til å dra til Utøya. Det er vondt å se Johanne pakke bagen. Det er vondt å se Sana og de andre SUerne som skal på tur og har navneopprop på Oslo S når bomba smeller. Det er hjerteskjærende å se Henrik fra FpU måtte takle å bli ansvarliggjort for et angrep som jo var et angrep på ham også. Det var et angrep på dem alle, på alt de tror på og alt de jobber for. Alt de er.

Men det er vidunderlig å se dem reise seg. Gjennomføre. Holde innleggene, diskutere politikk, gå fra dør til dør og tigge stemmer, telle klissete stemmesedler etter skolevalget. Vinne eller tape. Og vinne uansett. Jeg tror sjelden jeg har blitt så glad av å se en film. Eller så stolt. Jeg får være en del av et samfunn som frembringer SÅNNE ungdommer. I hopetall. Fytterakkern, så heldig jeg er.