Å snakke med hvite folk om rasisme

Mala Wang-Naveen forteller om rasisme. Hun gjør det sånn vi alle veit at det må gjøres, pedagogisk, konkret, med innslag av not-all-white-people. Og quite-a-few-white-people reagerer som de alltid gjør, de diskrediterer, mistror, tolker teksten i overgriperens favør ved hvert jævla komma og lager seg en historie der det som skjedde var, om ikke greit, så i alle fall ikke så veldig ugreit.

Jeg trengte ikke den presisjonen Wang-Naveen kommer med her, det hun forteller er nøyaktig slik jeg så situasjonen for meg. Jeg har sett det før. På samme måte som jeg ikke kan begripe hvordan statsadvokaten kunne legge til grunn at Antonsen og Ali kjente hverandre fra før fordi han har sendt henne en melding for fire år sida – hele poenget i historien er jo at han ikke kjenner henne igjen, han tror hun er en fremmed kvinne tidlig i tjueåra som han kan trakassere ustraffa. Jeg har sett det også før.

Det skal jeg banne på at DNs journalist har, også. Det er jo så sjukt mange hvite folk til stede i alle disse situasjonene, det er så mange situasjoner, de fleste av dere må ha vært innom en. Likevel tolker altså mange den neste fortellingen fritt etter en fantasi der hvite menn er overlegent rasjonelle, intelligente, kontrollerte, fornuftige, mens melaninrike kvinner er underlegne på alle disse områdene og følgelig høyst sannssynlig overdriver, mistolker, er urimelig lettkrenka. Ja, det er rasistiske stereotypier vi snakker om. Ja, jeg beskylder DNs journalist for ha tolke verden og velge språkhandlinger utifra rasistiske stereotypier. Ja, jeg beskylder henne for rasisme (Jeg har god tid de neste ukene, så bring it on, Resett).

Det er ikke bevisst rasisme vi snakker om her. Og det er ikke bare de rasistiske fordommene som spiller inn, heller. Det er rasistiske fordommer i samspill med alminnelig menneskelig psykologi i et samfunn der vi snakker for lite om rasisme. For alle de hvite folka som var til stede og så denne situasjonen utspille seg, våkna dagen etter med et mer eller mindre tåkete minne av hva som skjedde, og så skjedde det jo ikke noe mer. De så at samfunnet ikke reagerte, og da er det naturlig å tenke at det som skjedde ikke kan ha vært verdt å reagere på, sånn egentlig. Akkurat som de andre elevene på skolen min må ha tenkt da kneskålene mine blei knust i skolegården uten at det fikk noen konsekvenser for andre enn meg (som blei kjørt hjem til tomt hus uten at noen informerte foreldrene mine), som de andre elevene må ha tenkt når venner av meg blei forsøkt drukna i skolebassenget uten at det fikk konsekvenser for andre enn dem (som blei henta opp fra bunnen av en lærer og sendt hjem aleine uten at noen spurte hvordan det gikk med dem da de kom tilbake neste dag), som helsepersonell fortsatt må tenke når stadig mer forskning viser at melaninrike kvinner dør oftere under akkutt sjukdom og fødsel uten at noen prøver å gjøre noe med det. Som alle må tenke når saker som Antonsens rasistiske angrep blir henlagt fordi hans forklaring legges til grunn til tross for at han faktisk ikke husker noe som helst.

Det er derfor det enorme arbeidet Ali har gjort, det Wang-Naveen gjør nå, er så ekstremt viktig antirasisme. Folk må se, i praksis, at rasisme får reaksjoner, fordi det er bare sånn vi kan lære, i praksis, at rasisme fortjener reaksjon. Det burde gjøres av noen andre, selvsagt, av lærere og skoleledere og leger og helsetopper, bartendere og bar-eiere, journalister og redaktører, politi og statsadvokater, men enn så lenge må vi visst gjøre det sjøl. Tusen takk til alle som tar den jobben.