Til mormor og morfar.

Jeg skulle ønske dere levde enda. Det er så mange spørsmål jeg gjerne skulle stil dere, spørsmål jeg ikke klarte å formulere den ene gangen jeg faktisk traff dere. Da var jeg bare rasende. Nå lurer jeg på hvorfor jeg var så sint. Hva hadde dere egentlig gjort?

Jeg veit at dere var dypt religiøse, jeg veit at mamma blei nærmest manisk anti-religiøs. Men hva slags religiøs snakker vi om? Var dere sånn som foreldrene til Nora i klassen jeg har nå? I dag begynte vi lære om Islam, og alle skulle si en ting de visste om Islam fra før.
«De tilber Djevelen,» sa Nora.
Da jeg smilte og dekka glatt over med at hun hadde misforstått og lærte alle hva satanister er før jeg gikk videre, satt hun helt stille og stirra i pulten med hendene folda i fanget, som om hun bygde en mur av bønn mellom seg og alle oss som skal lukt til helvete på Dommens Dag.

Eller var dere mer som foreldrene til Elyas? Han er en skikkelig skjønning, Elyas, han er langt nok ute på autismespekteret til at han innimellom sitter og vugger under pulten, han har aldri rukket opp hånda i klassen og jeg har ikke turt å be han si noe høyt, heller. Men i dag var han skikkelig våken i blikket, når Maria nevnte Muhammed spurte jeg om han visste hvem det var.
Elyas så på meg. Øyenbrynene var trukket sammen som om han lurte på om jeg virkelig var så kunnskapsløs.
«Det er mange i klassen som ikke veit det,» sa jeg. Han retta ryggen og så seg om i rommet.
«Muhammed Ibn Abd Allah, fred være med han, er profeten.»
«Flott, Elyas! Så bra at du kunne lære oss det!»
Jeg skulle gjerne ha stilt han flere spørsmål, men jeg hadde sagt at de bare fikk si en ting hver, så jeg vendte meg mot klassen i stedet.
«Er det noen som veit hva en profet er?»
Elyas hadde som sagt aldri rukket opp hånda før og han gjorde det ikke da heller.
«En profet er en som Gud har sendt for å fortelle hva Gud vil. Muhammed, fred være med han, fortalte oss hva Gud vil at vi skal gjøre. Den som gjør sånn som profeten gjorde kommer til himmelen,» avsluttet han.
Jeg tror ikke mamma kan ha vært som Elyas. Han er drilla i kunnskap om egen religion, men til tross for autismespekterdiagnosen hans er han en del av fellesskapet. Han er spesiell, men jeg tror ikke han føler seg grunnleggende annerledes. Han liker ikke de andre noe særlig, men han er ikke redd for at de skal smitte han med synd så han vil måtte tåle evig pine sammen med dem. Det er selvsagt mulig han vokser opp til å bli ateist, men jeg tror neppe han kommer til å spytte sin egen far i ansiktet dersom foreldrene hans skulle komme på uanmeldt besøk når han blir førti.

Nora, derimot. I dag reiste hun seg i klasserommet og skreik mot Elyas.
«Det er ikke sant! Muslimer ber til Satan og kommer til helvete og Muhammed hadde sverd og drepte folk!»
Maria med hijaben satt som en saltstøtte på stolen. Ali måpte. Elyas for opp fra stolen og det var hans reaksjon som bestemte min, jeg hadde ikke tid til å være grei med Nora. Jeg skjøv øyenbrynene sammen til en buskete strek og fant fram den aller strengeste brumlebasstemmen.
«Nora! Sånt får du ikke lov til å si! Sett deg ned!»
«Men …»
«Sett deg!» Hun dumpet ned på stolen. Jeg snudde meg mot Elyas.
«Du også. Ned på stolen nå med en gang.»
Jeg så ut over klassen.
«Alle mennesker kan tro og tenke hva de vil,» sa jeg, «men det er ikke alt vi har lov til å si på skolen. Vi har ikke lov til å kalle hverandre og vi har ikke lov til å si at andre er stygge eller dumme. Og å si at noen kommer til helvete er mye verre enn noe av det. Vi skal snakke mer om det en annen gang, men jeg vil aldri, aldri høre noen av dere si sånt igjen. Er det greit?» Jeg speidet utover klassen med sammentrukne øyenbryn og smale lepper. Tjueseks hoder vippa opp og ned.
«Og Nora?» Jeg vendte meg mot henne igjen. «Jeg skjønner at noen har fortalt deg de tingene du nettopp sa, men noe av det er feil. Det finnes kristne som tror at muslimer kommer til helvete og muslimer som tror at kristne kommer til helvete og Jehovas Vitner som tror at alle andre kommer til helvete. Jeg tror ikke på helvete i det hele tatt, men du har lov til å tro annerledes enn meg, og ingen kan vite hvem som har rett. Men muslimer ber ikke til djevelen. De ber til Gud. Det er fakta og ikke noe vi kan tro eller mene om.» Nora stirret ned i pulten. Skuldrene hennes rista lett oppe under ørene. Hun kommer hjem ydmyka og slått i dag, og sannsynligvis blir hun liggende våken i skrekk for å ikke ha kjempa hardt nok, å ikke ha gjort nok for å frelse oss alle, å ikke være verdig frelsen selv.

Nora vil ha all grunn til å hate foreldrene sine.

Mamma nekter å fortelle hva dere egentlig trodde på, hvordan dere levde, hvilke regler hun hadde å forholde seg til. Jeg kan lese meg til noe av det i bildene jeg fant på loftet hos tante Solvor, de mormor eller mamma må ha sendt til henne. Der står mamma med fletter og langt skjørt og bluse enten hun er fire eller fjorten. Det er en ganske vill kontrast mellom de bildene og tegningene til tante Solvor. Hun tegner mamma med løst hår i shorts og t-skjorte, eller i ullbukse og strikkejakke. Mamma må ha hatt et eget klesskap hos tanta si. Og når tante Solvor tegner henne står hun aldri, hun henger opp-ned i et tre eller sitter på gulvet bøyd over et blad eller husker så høyt at hun nesten går rundt.

Brevene er vanskeligere å forstå. Mamma sine er fulle av en kjærlig Jesus som elsker alle barna og tante Solvor også. Mormor sine er fulle av kokende olje og svovel på Dommens Dag. Prøvde dere å lure mamma inn til Jesus ved å tegne et forskjønnet bilde av Ham? Eller var det mamma som valgte ut bare det lyse og glade når hun skulle forsøke å vinne sin kjæreste tante for Jesus?

I elleveårsalderen sluttet hun med det. På attenårsdagen sin dro hun hjemmefra, og siden traff hun dere så vidt jeg veitogså bare den ene gangen da dere plutselig sto på trappa og ville hilse på barnebarna.

Det var vondt å se ryggen hennes da. Hun hadde blitt så mjuk etterhvert som tilbakestående Rebel blei mer og mer normale Andreas, men idet hun åpna døra blei den sånn jeg hadde glemt at jeg huska den fra gamle dager, en bratt ryggsøyle av stål som kunne bære alt og ta alle hugg men som sperra hjertet inne i ei brystkasse av kaldt metall. Jeg var kanskje fjorten, jeg hadde vokst meg høyere enn henne og hadde kraftige muskler under singleten. Jeg slentra ut i gangen og spurte, tilgjort nonchalant, hvem det var.
«Det er foreldrene mine,» svare mamma. Hun hadde stemmen full av piggtråd, og det var det som fikk meg til å trekke hodet tilbake på nakken og heve øyenbrynene mens jeg stirra bestefaren min opp og ned igjen.
«Jøss,» sa jeg. «Så det er du som er kapitalistsvinet.»
Jeg sa det for å trøste mamma, for å være på hennes lag. Jeg tenkte overhodet ikke på at det ville såre dere, og jeg var i alle fall uforberedt på at morfaren min skulle begynne å grine mens mormoren min sank ned på knærne på trappa og begynte å be for oss.
Etter at mamma hadde lukket døra stille i ansiktet på dere, la hun ei hånd i nakken min.
«Så du husker det?» spurte hun.
«Jeg husker alt, jeg,» svarte jeg. Det var neppe sant, men jeg prøvde å si at jeg huska faren min, og Joe, og den råtne leiligheten i London, og Coal not doal og Internasjonalen. At jeg huska hvem jeg var og hvor jeg var fra, at jeg fortsatt var en god kommunist og bare lot som om jeg fant meg til rette blant de kapitalistiske bøndene på den norske landsbygda.
«Husker du Pie Jesu?» spurte mamma. «Du sang den så nydelig.»

Jeg svarte ikke på det. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Mamma hadde ikke hørt meg synge Pie Jesu flere ganger enn den ene da hun fikk det apoplektiske anfallet som fikk henne til å plumpe ut med at hun var gravid i stedet for å gå og ta en stille abort som hun nok hadde tenkt.

Dere gikk vel i grava i dyp sorg over at barnebarna deres var indoktrinerte kommunister. Trøst dere med at Andreas aldri fikk høre et ord om kommunisme, og mamma sto visst nærmere dere enn meg da hun stengte døra for dere og greip meg kjærlig i nakken. Da jeg ikke svarte, snudde hun seg bort fra meg.
«Andreas!» ropte hun, «skal vi lage vafler?»

Jeg har lært avledning og unnamanøvrering av henne. I klasserommet i dag snudde jeg meg mot pøbelen, han som biter og sparker og slår og er generelt besatt av djevelen mesteparten av tida.
«Kai?» spurte jeg, «hva veit du om Islam?»
«De ber sånn!» Han reiste seg fra stolen og gjorde noen merkelige bukkebevegelser mot pulten sin. Jeg lo, ikke høyt men overdrevet muntert.
«Kanskje ikke helt sånn, men det er helt riktig at muslimer ber med hele kroppen. Bra, Kai!»

---

16 kommentarer