Kjære Randi.

Dette er et brev jeg aldri trodde jeg skulle komme til å skrive. Jeg hadde nesten glemt at du fantes, faktisk. Du var jo ikke den mest minneverdige læreren man kan tenke seg. Og det er helt greit, det, altså, det er sjeldent folk som husker gymlærerne sine godt sier noe positivt om dem.
Jeg kom til å tenke på deg for en stund siden på grunn av den skituren, den første skoleskituren Andreas var med på. Du var hans gymlærer, også. På skidagen gikk du den lange skituren hvert år, akkurat som meg. Andreas kom ikke på skidager, han nekta og vi lot han slippe. Helt til det året han oppdaget rapmusikk og venner, da ville han plutselig være med, og han ville gå sammen med Janicke og Janicke gikk alltid sammen med oss.
Du er den eneste læreren jeg kan huske at kom hjem til oss noen gang. Du sto i gangen og ville ikke komme inn, du håpte mamma ikke ville fortelle rektor at du hadde vært der, men du bare måtte oppfordre henne til å klage på at skolen ikke ville la Andreas være med på skituren, du må true med fylkesmannen, sa du, det er en del av opplæringstilbudet, og det er viktigere enn noen mattetime. Mamma, som ikke hadde klagd på vegne av Andreas en eneste gang, som takknemlig hadde tatt imot barnehageplass og skoleplass og aldri krevd verken assistent eller tilpasning av noe slag, klagde. Andreas fikk være med.

Jeg har tenkt på det siden jeg begynte å drille den nye klassen min i å gå på tur. Jeg har bare hatt dem bare en kort stund, men jeg er sliten av dem allerede – de er en seriøs håndfull. Men jeg er enig med deg – det er viktigere enn noen mattetime, så jeg ville ha med meg alle. Vi øvde og øvde til de klarte å gå etter hverandre, to og to, uten å dytte, til ingen løp sin vei før jeg fløyta en gang som signal på at de kunne det og alle kom løpende tilbake når jeg fløyta to ganger for å gi en beskjed. Alle unntatt Kai.
Kai spente bein i stedet. Han slo, han klatra opp i et tre og nektet å komme ned, han kalte meg morrapuler. Han rømte så ofte at sosiallæreren ble lei av å leite etter han så rektor begynte å leite etter en assistent. De første gangene ringte jeg hjem, sjølsagt, en gang fikk jeg mora hans til å komme så vi kunne ta en prat alle tre. Hun var så var så tynn og bleik, så vag og utviska at jeg var frista til å prøve å trekke hånda min rett gjennom henne for å kontrollere at hun ikke var et spøkelse. Hun snakka uten stemme eller ansiktsmimikk og hun hadde en evne til å bruke mange setninger på å si ingenting som få politikere kunne konkurrere med. Hun sa ting som han er jo en god gutt og jeg skjønner ikke hvorfor han gjør sånt og er det noen du er redd for, Kai? Er det derfor du løper? Jeg prøvde å være tydelig uten å være brutal, klart Kai var en god gutt, men han var også veldig utfordrende på skolen, vi måtte finne ut av hvorfor, for ingen barn slår og dytter andre til stadighet uten grunn – slår han? Hvem har han slått? Jeg måtte bite meg på innsida av kinnet for ikke å brøle. Lot du deg hisse opp over sånne foreldre? De som later som ingenting bestandig, som om det som ble sagt i forrige møte aldri nådde fram til dem, som kanskje lever i så mye fornektelse at ingenting når frem til dem? Jeg husker deg som veldig avbalansert. Kanskje du klarer å se på sånne foreldre med godhet. Jeg må nøye meg med å late som.
Jeg tok for meg den siste uka. Han hadde slått Ali på mandag da han ikke fikk låne et viskelær, han hadde sparka ned Kasper på fotballbanen og kalt Regina ei hore da hun henta en voksen for å få hjelp på tirsdag, torsdag hadde han trua en førsteklassing og havna i slagsmål med førsteklassingens fadder i femte. Mora kjempa mot tårene, og jeg veit at det er urettferdig av meg, men jeg irriterer meg over det også – foreldre som oppfører seg som om det er et overgrep å informere dem om hvordan barnet deres oppfører seg. Jeg fortalte henne ikke engang i nærheten av alt – jeg sa for eksempel ikke noe om at Kai kjørte bakhodet sitt inn i kinnet mitt på onsdag, det var tross alt jeg som hadde vært klønete og holdt han feil.
Da mora begynte å krafse etter halmstrå (men er du sikker på at alt dette er bare Kai sin skyld? At ikke de andre skylder på han fordi det er enkelt?) hadde jeg ikke hjerte til å ikke rekke henne et. Jeg svarte at Kai jo var en god gutt, at jeg regna med at det var grunner til at han gjorde det han gjorde – men at det faktisk ikke finnes unnskyldninger for å være voldelig. Og nå var det nettopp grunnene jeg var på jakt etter, var det virkelig ikke noe hun kunne fortelle meg om hva som gjorde Kai så sint? Hun skulle snakke med han, prøve å finne ut av det sa hun, men stemmen var flat og blikket nedslått, jeg hørte ikke noe fra henne igjen og Kai kasta en stein i bakhodet til Regine den siste dagen vi øvde.
Jeg tok likevel Kai med på tur.

Jeg ville så gjerne at det skulle gå bra, så jeg hadde forberedt meg på alle eventualiteter. Jeg hadde inspisert matboksene og fordelt kylling- og halalpølser der jeg syns det trengtes, jeg hadde rana glemmekasa og supplert der det mangla votter, luer og strømpebukser, jeg hadde plastposer til våte føtter og fem par ekstra ullsokker i sekken. Jeg hadde målt elevene sjøl før jeg lånte skiutstyr til de som trengte det, jeg hadde sjekka at assistenten kan gå på ski, jeg hadde avtalt med sosiallæreren at hun skulle komme og hente Kai med bil på utfartsparkeringen hvis det blei nødvendig.
Det blei ikke nødvendig. Det var mange som trengte hjelp med bindingene, men Kai fikk skiene på på egen hånd. Han kunne gå på ski, og han gikk på tur som om han aldri hadde gjort annet, midt i flokken uten å plage noen. Det var flere som overraska, Elyas med autismespekterdiagnosen la av sted med nydelig teknikk, Ali som er rund og blir andpusten i trappa holdt seg helt i tet og så ut til å ha det gøy. Jeg lot assistenten gå først, sjøl koste jeg meg bakerst med tre elever som ikke så ut til å ha hatt ski på beina før i det hele tatt. De stabba bortover med stive ledd og støtta seg på stavene for ikke å falle. Jeg skrøyt og skrøyt av dem, roste hver liten knekk i knærne og hver løse bevegelse, før vi var framme i bakken vi skulle stå i, hadde i alle fall en av dem begynt å forstå poenget. Der hadde de andre barna allerede stått noen turer, og selv om assistenten var opptatt med å tenne bål, hadde de organisert seg godt. Jeg talte riktig antall hoder som gikk sidelengs opp på den ene siden eller fiskebein på den andre, som ropte løype! før de sto elegant eller vinglende eller med knall og fall ned bakken, eller som sto i kø og venta på klar bane. Jeg ga de tre jeg hadde skjøvet foran meg noen ekstra instruksjoner, det viktigste er å falle ordentlig og husk den knekken i knærne nå! Og så forsøkte jeg å vise dem både ploging og fiskebein før de fikk stille seg i kø og sette utfor. Sjøl sto jeg øverst i bakken og holdt oppsyn med dem, når en mista skien sin satte jeg utfor for å hente den opp til han og få han på beina, to ganger var jeg halvveis nede i bakken for å klappe på noen som hadde landa litt forkjært. Jeg ropte bra! når noen kom ned uten å falle og kjempebra! når noen falt kontrollert til siden. Jenta som hadde gått først gikk fort lei av å stå ned og gå opp, hun begynte å gjøre akrobatikk, hun satte seg ned og reiste seg opp, forsøkte seg på ett bein og lo høyt når hun gikk med hodet først i snøen. To av guttene begynte å bygge et hopp på den ene siden av bakken, det var ikke stort, men de satte utfor det som om det var Vikersundbakken de sto i, en meters hopp til tjue i stil.

Vi hadde vært ute i sikkert tjue minutter før jeg la merke til Elyas.
Han sto i toppen av bakken som om han venta på tur, men han tok aldri skrittet fram for å markere at han var nestemann ned. Det gikk opp for meg at han hadde stått sånn siden vi kom. Han hadde ikke kjørt en eneste gang. Jeg gikk bort til den ene furua, lente meg mot stammen og ropte på han.
«Elyas! Kom hit litt, er du snill?»
Han løfta hodet sakte og så på meg. Det gikk lange sekunder før han satte seg i bevegelse, han slepte stavene etter seg og sklei overdrevent langsomt i min retning. Jeg satte opp bekymra og omsorgsfull-ansiktet mitt og la på et bitte lite smil, som om jeg hadde håp om at alt egentlig skulle være bra.
«Er det noe galt, vennen min?»
–
«Er du lei deg for noe?»
–
«Er det noen som har vært slemme mot deg, Elyas?»
–
«Er det noen som har sagt noe dumt?»
–
«Eller gjort noe dumt?»
–
«Har du vondt noe sted?»
–
«Er det noe utenfor skolen som gjør deg lei deg?»
–
«Elyas, da.»
Jeg hadde gått tom for tålmodighet, jeg orka ikke stå der med den ikke-kommuniserende ungen som kanskje dissosierte som følge av et alvorlig traume eller kanskje bare nøyt oppmerksomheten. Jeg tok fram den aller mjukeste stemmen min, gikk sakte helt inntil han, trakk vottene av meg, strøk varme hender over kinnene hans.
«Jeg vil veldig gjerne hjelpe deg. Men jeg må passe på de andre barna også, veit du. Så hvis du ikke vil si hva som er galt, går jeg bort til dem. Så kan du rope på meg hvis du ombestemmer deg, ikke sant?»
Jeg så bivringen i underleppa hans, visste at jeg burde snu meg og gå, men han hadde så store øyne, jeg klarte ikke motstå fristelsen til å stryke han en siste gang over luggen. Jeg rakk aldri å løfte hånda mi, han la seg inn mot anorakkbrystet mitt og ulte. Jeg sukka så sakte at det like godt kunne vært et helt vanlig utpust. Først var ulingen uten ord, lyden av ublanda fortvilelse. Så, endelig:
«Je-he-heg ville gå først!»
Jeg lukka øynene. Måtte lage noen sympatiseringslyder før jeg blei trygg nok på at stemmen min ikke ville avsløre hvor utålmodig jeg var, så jeg turte å snakke.
«Var det vanskelig å si det før vi gikk?»
«Ja!»
«Da skjønner jeg at du er lei deg. Men veit du hva? Du hadde ikke fått gå først uansett. En voksen måtte gå først så vi var helt sikre på at alle stansa på riktig sted. Men nå vet vi helt sikkert at alle kan veien, så fordi du fikk til å si ifra nå, kan du få gå først tilbake. Okei?»
Han nikka.
«Bra! Så flink du er som klarer å se at ting kan bli bedre sjøl om du er så lei deg. Se her–» Jeg trakk papirlommetørklær opp av lommene og tørka han i ansiktet.
«Sånn! Nå syns jeg du skal gå og stå litt ned bakken sammen med de andre. Vil du det?»
Han rista på hodet.
«Er bakken for bratt?»
Ny hoderisting.
«Bra. Kom, da, så står vi sammen!» Han så tvilende på meg, men han fulgte meg bort til kanten. Ungene som sto i kø gjorde plass til oss, ingen klagde over at vi sneik.
«Er du klar?»
Elyas trakk votten under nesa før han smilte og nikka forsiktig.
«Løype!»
Han satte utfor, huka seg ned, mista balansen, skjente ut av løypa med en ski i været, veiva med armene, traff ei av jentene som gikk sidelengs oppover med trinsa, fikk begge skiene i bakken igjen, gjenvant balansen, mista den igjen, kryssa løypa med den andre skia i lufta og kjørte rett inn i en av guttene som gikk fiskebein så de begge gikk over ende i en vase av staver, ski, armer og bein.
Jeg skrensa inn foran jentungen, reiv hendene hennes bort fra ansiktet så jeg kunne fastslå at øynene var uskadde før jeg fortsatte ned til de to sammenfletta guttene. Den underste brølte mens han prøvde å sparke Elyas av seg, han var så rasende at han neppe kunne være alvorlig skadd. Elyas, derimot, hadde en skremmende panikk i hylene sine. Jeg la meg på kne ved siden av dem, skilte dem og holdt den underste fast i samme bevegelse, det var ikke noe blod, ansiktene var røde men ikke skadde, begge sparka med skiene, gutten jeg holdt veiva med armene, Elyas –
«Faen!» utbrøt jeg og gutten under meg slutta å sparke, barna rundt meg slutta å rope, snøen slutta å drysse fra greinene. Vi hadde sikkert blitt like sjokkerte hvis vi hadde hørt noen av dere banne på skitur.
«Elyas?» sa jeg, jeg hadde mista kontroll over stemmen min, det la seg kald skarphet på stemmebåndene, jeg skar gjennom hylingen, han hiksta men hørte etter.
«Nå skal du ligge helt, helt stille. Hører du? Jeg veit at det gjør vondt, men det er ikke farlig hvis du ikke beveger deg. Og dere –» Jeg løfta hodet og snakka høyere så alle skulle høre meg – «setter dere rett ned og blir sittende til dere får beskjed om noe annet.»
De satte seg ned, alle sammen. Assistenten, også. Jeg trakk opp telefonen og ringte 113.

Dama i den andre enden var rolig, men bestemt. Jo, jeg måtte ta av Elyas votten sjøl om han kasta opp av smerte. Kjenne etter puls i hånda. Da jeg ikke fant noen begynte hun å snakke om at jeg måtte holde han varm, de skulle rekvirere luftambulanse.
«Hvor lang tid tar det?» spurte jeg.
«45 minutter til en time,» svarte hun, «det høres lenge ut, men …»
«Kan ikke hånda hans dø hvis det ikke er blodomløp i den?»
«Helikopteret kommer så raskt det er mulig og –»
«Jeg har han på parkeringsplassen ved skiklubbhuset om femten minutter,» avbrøt jeg. «Da bør vel ambulansen være der også?»
«Kan han gå!?»
«Nei.»
Jeg la på.

Da Andreas var liten, pleide jeg å bære de gode klassekameratene hans på ski, jeg løfta dem opp, løp en runde med dem og kasta dem inn i en snøfonn. Det var en slags premie for at de var greie mot han, eller en belønning for at de kom på besøk. Nå måtte jeg bære Elyas, og skriket hans da jeg greip armen hans oppe ved skulderen og ved albuen og flytta den opp på brystet hans skar i magen min. Jeg sto på kne over han og så løfta jeg han opp i fanget, jeg holdt armen hans fast, han skreik ikke verre enn han hadde gjort kontinuerlig fra han falt. Jeg reiste meg opp med gutten i armene og begynte å tråkke sidelengs opp bakken.
«Du kan komme nå,» ropte jeg til assistenten da jeg sto på toppen. «Få med deg alle. Gå rett til skolen.» Så begynte jeg løpet tilbake til utfartsparkeringen.
Det gikk bra med armen. Noen fortalte foreldrene til Elyas at det var min fortjeneste, og da jeg forklarte at jeg rett og slett ikke har lov til å ta imot gaver men ville bli veldig glad hvis de kunne tenke seg å diskutere et alternativt opplegg Elyas kan ha større utbytte av enn å sitte i klasserommet og pines, var de pur velvilje. Rektor blei rasende, selvsagt, det kommer til å koste henne penger, men når foreldrene vil, kan hun ikke godt nekte å gi ungen noe i nærheten av det han har krav på.

Jeg traff Kai i gangen på vei ut av rektors kontor. Det var time, så han må enten ha rømt eller blitt kasta ut. Det var ikke min time, så jeg brukte ikke energi på å avklare det.
«Elyas døde nesten i går,» sa Kai. Han hørtes munter ut, som om det var en fin ting.
«Neida,» svarte jeg, «Han brakk armen, bare. Han kommer tilbake på skolen snart.»
«Jeg brakk ikke armen,» sa Kai. «Jeg er rævgod på ski.»
«Det så jeg,» sa jeg. «Jeg tror kanskje du var best av alle.»
Han smilte.
Det var første gang han smilte til meg.
Det var veldig, veldig mye viktigere enn noen mattetime.

---

10 kommentarer