Jeg elsker unger!

I dag har jeg vært på forfatterbesøk på Lakkegata. Etter å ha fått tilbakemeldinger på manuset fra traurige voksne llitteraturvitertyper (redaktøren min er heldigvis ikke en sånn, altså, men resten av leserne på forlaget + korrekturleseren + forrrige forsøk på forlag… arrrrrrrgh!) som for så vidt har vært vennlig innstilte men som virkelig ikke har skjønt greia, har jeg jo begynt å lure på om jeg har skrevet en uforståelig historie. Tiåringene på Lakkegata har forsikret meg om at det har jeg slett ikke gjort. Det er bare litteraturviterne som er dumme og kunnskapsløse, tenk.

 Unga mangler jo noen kunnskaper, de også. De veit ikke hva kjøl eller agn er, og må forklares hvordan man styrer en båt med påhengsmotor. Når det er overstått, går de rett inn i historien. Det de voksne har funnet merkelig syns de er helt naturlig, de gjetter fremover med glans og de lurer ikke et øyeblikk på hvor faren til Kaspara er eller hva bestefaren føler. Derimot kom – for første gang – spørsmålet «Hva er målet til draugen?» «Det får du ikke vite,» svarte jeg. «Åh!» smilte guttungen, «så det er begynnelsen på en serie!» Det var vanskelig å ikke gi han et smellkyss, altså.

Dette er unger som har lest fantasy siden de lærte bokstaver. De veit alt om indre logikk og konsekvenser, om oppbygging av universer og serier. I løpet av tre sider hadde de grepet Kasparas univers midt imellom eventyr og virkelighet, og så forholdt de seg til det. De lette etter store linjer, de oppfattet hvert minste frampek og selv om jeg ikke ga dem særlig mulighet til å gjette handlinga i Blodmånenatta, skjønte de imponerende mye av hvor jeg vil med historien på lang sikt.

Det er ikke en eneste voksen leser som har sett at det er noen lang sikt.

Hva er det beste med å være forfatter? Spurte de selvsagt. Å få dra på skolebesøk, svarte jeg selvsagt. Aldri har det vært så sant som i dag.