Hybelliv

Jeg bor på hybel. Folk syns synd på meg for det. Særlig når jeg forklarer at hybelen er det minste soverommet i kollektivet til lillebror, der badet hodes sammen med gaffateip og ingen har fiksa en ting de siste tjue åra.

På hybelen min har jeg en stor nok seng. Jeg fikk kjempedeilig dyne og pute til jul, og jeg har nytt sengetøy. I den senga, under den dyna, på den puta, kan jeg som oftest ligge hvor lenge jeg vil. Jeg skal ikke på jobb og her er det ingen som skal på skolen. Hvis jeg våkner og ikke har lyst til å stå opp, er det ingen som rister på hodet av meg hvis jeg trekker macen opp i senga og bare blir der hele dagen. Redaktøren min driter jo i hvor teksten blir til.

På hybelen min har jeg ei lampe som lager fint mønster på veggen. Og jeg har tid til å ligge på ryggen og studere mønsteret så lenge jeg vil. Når det er dag, har hybelen min strålende sol rett inn gjennom vinduet. Jeg kan trekke opp persiennene og få fylt d-vitaminlagrene mins jeg jobber. Eller jeg kan drite i det og jobbe naken.

På hybelen min har jeg en god stol med et pledd i og ei varm matte foran. Der kan jeg slange meg i nok ulike stillinger til at jeg ikke blir stiv og ødelagt, og ganske ofte oppdager jeg plutselig at jeg har holdt på med det i fire timer siden sist jeg lot fingrene hvile. Det gjør ikke noe. Det er ingen som krever noe av meg her.

Hvis jeg satte oppvask i kummen før jeg begynte å skrive, er den gjerne rein når jeg er ferdig. Hvis det er oppvask i kummen når jeg går forbi, prøver jeg å vaske opp. Gaffateip holdet badet tett og fint, og kollektivbeboerne er rutinerte, så vi går aldri tom for dopapir. Eller zalo. De er dessuten stille, så ofte veit jeg ikke om noen er hjemme eller ikke. Oftest er noen det, og oftest slår de av en prat hvis jeg skulle komme ut i stua og være hypp på det. Noen ganger blir rom vaska. I morgen skal jeg vaske litt selv.

På hybelen min er ikke verdens fineste unge. Men sånn omtrent akkurat når det begynner å bli skikkelig skikkelig nedtur, skal jeg uansett ut av hybelen en uke for å være sammen med ham. 

Jeg sier ikke at jeg ikke er trist og lei og sint og sur, sånn innimellom, eller at jeg har normal konsentrasjonsevne eller at jeg ikke av og til føler at verden ligger i biter rundt beina mine. Men er det noe som bidrar til at jeg henger sammen, så er det hybelen min, og kollektivet det ligger i.

Det er fint. Det hjelper meg, nå som jeg er på jakt etter et nytt sted å bo, til å huske at et flashy, nyoppussa leilighet med terracottafliser og designmøbler bare er bygningsmaterialer og ting til man fyller den med kjærlighet. At å kjøpe Zalo og å la folk i fred kan være de fineste kjærlighetshandlingene. Og at ei rønne fylt med kjærlighet alltid er et hjem.