Atle føkkings Antonsen

Denne saken er så grov, mest fordi den ikke er _så_ spesiell. Kvinner opplever denne typen aggresjon fra menn hele tiden, melaninrike opplever det fra hvite. Og melaninrike kvinner navigerer verden i konstant beredskap, med tusen strategier for å håndtere plutselig aggresjon, for å forebygge, for å komme unna. Ingen av de strategiene kan gjøre oss trygge, og når aggresjonen først er et faktum, har vi tapt uansett. Sumaya har ingenting å tjene på å dele dette, og hun har ingenting å tjene på å politianmelde. Men hun har ikke noe særlig å tape, heller, for i det øyeblikket spyttdråpene begynte å fly i ansiktet på henne uten at de rundt gjorde noe for å støtte henne, hadde hun tapt både tryggheten og verdigheten, tilliten og statusen som fullt menneske. Hva er vel et par ekstra søvnløse netter og noen hundre hatmeldinger i innboks målt mot det? (for det kommer, vær du sikker. Hvis du vil hjelpe til og veie opp, er delinger, hyggelige meldinger, støtte i kommentarfelt, blomster (også virtuelle), og klemmer (særlig virtuelle) heite tips.)

Dermed kan hun like godt dele på ubehaget, og sørge for at også Atle Antonsen får smake på en liten del av dritten han har kokt ihop. Kanskje han lærer noe av det. Kanskje en annen kvinne, melaninrik eller ikke, slipper å oppleve denne aggresjonen. Det er en heltmodig, omsorgsfull og god gjerning. Jeg bøyer meg i støvet av takknemlighet.