Utilstrekkelighet

Det er dumt at jeg ikke egentlig kan blogge om jobben min. Blogguniverset taper mange morsome historier på taushetsplikten, det er helt klart. Men når den nå engang er der, får jeg nøye meg med å si at jobben min innimellom kan være … krevende. Ikke den delen av jobben hvor jeg befinner meg i et klasserom og underviser, for det er faktisk bare stas. Den delen hvor jeg må sitte i møter med ekstrerne etater, derimot, barnevern eller psykiatri eller PPT eller advokater eller you name it, gir meg ofte lyst til å henge meg i taklampa og hyle. Og jeg har aldri, aldri hatt lyst til å legge hånd på et barn, men jeg har møtt foreldre jeg har lyst til å legge over kneet og gi en runde med flat hånd. Jeg har hatt kolleger jeg har hatt lyst til å lugge og klore, og ledere som har fått meg til å vurdere voodoo som løsningsalternativ.
 
Det handler om unger, selvsagt. Om at jeg så gjerne skulle fylt alle hullene de måtte ha i livene sine. Jeg vil bake boller sammen med de som aldri får oppleve arbeidsfellesskap og lese eventyr med de som ikke får sitte på fanget på fanget. Jeg vil lære norsk til de som ikke kan norsk og arabisk til araberne som ikke kan arabisk. Jeg vil lære de som aldri har blitt snakket med å diskutere, og de som alltid har fått viljen sin å holde kjeft og gjøre som de blir bedt om. Jeg vil synge vuggesanger og skremme bort mareritt, jeg vil tåle tausheten deres i timesvis, jeg vil holde dem når de hyperventilerer og når de slår. Jeg vil gi dem den trygge forståelsen for behandling av mengder, gleden over å kunne uttrykke seg på ulike måter, tilfredsstillelsen ved å forstå hvordan verden virker. Jeg vil gi dem skogen å leke i og havet å se ut over, jeg vil gi dem næringsrik mat og fysisk fostring.
 
Og så har jeg jo bare et årsverk å gjøre det på. Noe sted å bake boller har jeg ikke, og jeg har bare et fang, og jeg kan ikke et ord arabisk, og jeg er ikke der når de skal sove, og jeg kan ikke betale skolematen deres og jeg har ingen mulighet til å følge dem på trening. Hvis en er taus i timesvis, er det mange nok andre som snakker, og holder jeg en går atten andre uten det de må og skal ha. Når vi går i skogen er det bare to som får holde meg i hånden, og når de er vant til å få en lusing hvis de åpner munnen er det søren ikke enkelt å lære dem å hevde sine meninger, heller.
 
Det er min egen utilstrekkelighet som gir meg lyst til å hyle i taklampa, det er den jeg vil lugge og klore og slå og stikke nåler i. Som jeg regner med at den handlingslammede barnevernskuratoren og den reserverte psykologen og de fortvilte foreldrene går til angrep på sin utilstrekkelighet når de roper til meg og hverandre. Det er min egen utilstrekkelighet, som setter seg som et sår i magesekken og et raseri like innunder hodeskallen. For når vi er utilstrekkelige, er barn både rettsløse og vergeløse.
 
Det skjer alt for, alt for ofte.