Kjære bygda.

Det blei spurt etter Gærne-Fridas historie her på bloggen min, og jeg tenker at du hadde hatt godt av å høre den. Av å vite hvem du har hatt boende i utkanten og aldri stilt et fornuftig spørsmål. Aldri invitert til skolen for å fortelle for ungene, aldri laga dokumentarfilm eller skrivi så mye som en ukebladfortelling om. Kanskje du kunne lære noe til en annen gang.

Frida var fra Finnmark, det hørte vi spor av i stemmen hennes. Det er vel derfor det gikk rykter om at hun var same, men det var hun ikke, sa hun, ikke det hun visste, i alle fall. Likevel hendte det at hun var sanndrømt, hun hadde drømt et forlis da hun var lita jente og to ganger hadde hun forutsagt giftermål. Hun var fattigere enn jeg kunne forestille meg, sa hun. Jeg prøvde å si at jeg var oppvokst i en iskald leilighet i London med rotter og kakerlakker og tytende sofastopp. Hun lo og sa at den som har en sofa og smuler til kakerlakkene, aldri kan kalle seg fattig. Hjemme hos henne hadde de bare to stoler, sa hun, så barna sto ved bordet og spiste, hvis de hadde mat. Det er mulig hun overdreiv, altså, men hun svor på det var sant.

Frida var et vakkert barn, så mye vakrere enn resten av familien at det blei spekulert på hvem faren hennes egentlig var. Dessuten var hun skoleflink og kvikk, og det var visst det som skulle til for å få plass hos kongen. Ikke den vanlige kongen, da, men en handelsmann som var den eneste ordentlig rike mannen i bygda, ettersom de måtte til nabobygda for å finne både lærer og prest. Han fløy nok etter henne, Kongen, enda han var gift og hadde to barn. Men Frida hadde en kjæreste alt, han var fire år eldre enn henne og ikke like pen, men så snill og god og arbeidsom at bedre mann kunne ingen fått. De rakk akkurat å forlove seg, det var i mars nittenførr, og så kom krigen, og så blei gutten borte. Foreldrene fant senga hans tom og klærne hans borte en morgen, og ryktene om hva han kunne ha tatt seg til løp gjennom bygda og nådde Frida omtrent samtidig med de tyske soldatene som losjerte hos kongen. Men mer enn spekulasjoner ble det ikke, for Frida reiste seg så brått at sølvtøyet hun holdt på å pusse gikk i gulvet. Hun vørte det ikke, syntes ikke å høre de som snakket til henne, og ta i henne turte ingen, for hun kunne jo være besatt. Som i transe gikk hun ut i bare kjolelivet, det hadde blitt mai men det lå snø enda, hun gikk rett ned til sjøen og der begynte hun å kle av seg. Hun tok skoene av og vrengte kjolen over hodet før de som sto rundt skjønte at de nok ble nødt til å gripe inn, de kunne ikke la barnet gå på sjøen, heller.

«Det var jævlig kaldt,» fortalte Frida, «men jeg måtte late som om jeg ikke kjente noe. Og jeg blei varm igjen når de ville stanse meg, for da sloss jeg som for livet. Jeg brølte som om jeg var full av djevler, klorte og slo, stakkars folk, de hadde merker etter det lenge. Til slutt blei en av karene lei og dro til meg med knyttneven så det sang. Da lot jeg som om jeg våkna litt, som om jeg var forvirra et øyeblikk, og så begynte jeg å bælje som jeg ikke tror noen har bælja i den bygda før. Jeg ulte og skreik og ropte at de måtte slippe meg, jeg måtte få gå, jeg ville til kjæresten min, vi skulle jo være sammen bestandig, han hadde lova det! Etter en stund kom mora hans løpende, hun føysa bort alle de andre og tok tak i meg. Hva er det du sier, sa hun. Han er død, svarte jeg, jeg så henne stivt inn i øynene, og så kasta jeg meg rundt halsen hennes og gråt enda mer og hun nærmest bar meg hjem og fikk stengt døra bak oss.»

Sånn fikk alle vite at kjæresten til Frida hadde gått på sjøen, og sånn blei Gærne-Frida født. Kongen hadde så vondt av henne at hun fikk fortsette der, enda hun gikk med evig bøyd nakke og tomt blikk, eller kanskje fordi hun ikke brydde seg så mye om å føyse han bort og glippe unna hendene hans som før. Gærne-Frida var likeglad med alt, men gjorde det hun fikk beskjed om mer samvittighetsfullt enn noen gang. Hun virka likeglad med livet, for når de sovjetiske bombeflyene durte over himmelen og fornuftige folk gjemte seg under sengene sine, gikk Frida ut som for å se på lysene fra fjerne bomber. Om kveldene haika hun ikke lenger med en sykkel til dans, og hun besøkte verken slekt eller venner. Hun gikk i fjæra eller på fjellet, bare, time etter time, fram og tilbake, og de som kom forbi hørte henne snakke med kjæresten sin eller synge godnattsanger for han. Innimellom dekka hun bordet til en for mye, eller hun ba om stoff for hun ville sy bryllupsskjorte, eller tok hun seg på magen og sa at hun lurte nå på … og bygdefolket klappa henne trist på kinnet og syns så synd på den pene jenta som aldri kom til å bli gift eller noe.

Så kom evakueringa. Jeg hadde aldri hørt om den, da jeg var nitten og drakk kaffe og hørte Gærne-Frida fortelle livshistorien sin i solveggen utenfor verkstedet. Jeg ante ikke at nazistene dro folk ut av husene og lasta dem om bord i det som fantes av båter for å sende dem sørover. Jeg visste ikke at de slakta alt som fantes av dyr, at de utrydda både ku- og saueraser på noen dager, at de satte fyr på husene og fjøsene og sørga for at det brant til grunnen, alt sammen. Det var ikke alltid de slakta dyra før de satte fyr på fjøsen, heller, sa Gærne-Frida, så folk grein da de gjorde det, men de slakta ofte sjøl. Gærne-Frida nøyde seg ikke med det. Hun hadde ikke noe fjøs sjøl, men hun slakta naboens to sauer og satte fyr på fjøset hans også, alt før soldatene hadde begynt arbeidet i bygda. Og lenge før foreldrene hennes og alle hun kjente blei gjett ombord i en båt og sendt sørover, var Gærne-Frida borte.
«Jeg turte ikke ta med meg de siste brevene,» sa hun, «og jeg trengte mat. Så jeg la av sted med lammelår blodet fortsatt rant av i sekken og uten bevis på at det var jeg som var «postmesteren» som flytta meldinger og planer og tegninger og kart mellom en stein i fjæra og en på fjellet så partisanene kunne kommunisere med hverandre.» Jeg hadde aldri hørt om partisanene før heller, jeg, og Gærne-Frida la villig ut, men dere får nok lese om dem på internett eller noe hvis dere ikke kjenner til dem.

Poenget var at hun ikke hadde dokumentasjon. Og da hun traff kjæresten sin igjen et halvt års tid seinere, var han ferdig med å være kjæresten hennes, og hadde ikke et ord å si til hennes forsvar da ryktene begynte å gå om at hun hadde gått hos kongen og latt tyskerne slippe til under skjørtet krigen igjennom. Så i januar 1946 dro hun, hun som hadde vært den eneste som blei.
«Aldri stol på folk, Arne,» sa Gærne-Frida. «Det er det navnet mitt skal minne meg om. At man skal ha papirene i orden og aldri stole på noen. Særlig ikke på mannfolk.»

Det er ikke så lurt å stole på kvinnfolk, heller.

Hvor mange ganger jeg har holdt Kai fast på fanget mitt? Hvor mange ganger jeg har løfta han skrikende ut av klasserommet, båret han ned på kontoret, latt han være uten tilsyn fordi han løp og 24 andre satt igjen? Jeg aner ikke. Jeg kan ikke bevise at jeg har ringt til kontoret, rektor kan glatt påstå at hun ikke visste at gutten utagerte sånn, jeg maste meg til assistent, sa hun, etter det har hun ikke hørt noe. Som om hun ikke gjorde det veldig klart at etter det var det ikke mer å mase om. Ragne må jo innrømme at hun har sett det, den ene gangen med en drøss vitner under ansvargruppemøtet til Regina i alle fall, men hun kan også påstå at hun antok det ble skrevet tvangsrapport, og at jeg hadde en dialog med foreldrene.

Det finnes ikke tvangsrapporter i systemet vårt. Jeg har spurt, flere ganger. I ei hylle på kontoret ligger tjue ulike skjemaer ferdig kopiert opp, men tvangsrapport er ikke et av dem. Kommunen har kjøpt et nytt fancy elektronisk rapporteringssystem de vil vi skal bruke, ingen tvangsrapporter der, heller. Jeg har maila dem og spurt, jeg har ikke fått svar. Takk Gud (eller egentlig takk @Pedagogen) for den mailen, så har jeg i alle fall noe dokumentasjon. Men, sier rektor, det beviser jo bare at jeg forsto at det burde gjøres, og så har jeg ikke gjort det likevel.

Jeg har ført opp hendelsene i ei lita kladdebok, men det var i tilfelle de andre elevenes foreldre skulle klage, eller i tilfelle hans foreldre skulle fortsette å insistere på at han ikke har atferdsvansker eller i tilfelle rektor skulle klage på at klassen min ikke har optimalt læringstrykk, som om det at jeg til stadighet må bære en av elevene mine ut av klasserommet, alltid må passe på alt han ikke skader dem rundt seg, ikke burde få konsekvenser for læringsmiljøet. Det var ikke i tilfelle noen skulle åpne en Malkenes-sak mot meg. Stortingspolitikerne kan sette paragraf 9-A-5 i halsen og kveles.
«Har det noen gang blitt skrevet en tvangsrapport ved denne skolen?» spurte jeg.
«Nei, det har det jo ikke vært bruk for,» svarte rektor.

Som om vi ikke er en helt vanlig skole. Kai er et spesielt tilfelle, men det finns vel knapt en klasse som ikke har elever som av og til må holdes fast for ikke å skade seg sjøl og hverandre? Som kan miste besinnelsen i en gymtime og slå løs på toppscoreren på vinnerlaget eller bli lynforbanna og gå løs på den stakkaren han tror er ansvarlig for snøballen som traff han i bakhodet? Det går ei jente i sjuende klasse som biter når hun får raserianfall, sånn et par ganger i halvåret. Det går en gutt i første som bruker sitt eget hode som rambukk og løper inn i folk hvis de irriterer han. Vi holder dem fast til de har roa seg. Det er omsorg, det er sikkerhetstiltak, det er å ta ansvar. Ingen har noen gang skrevet en tvangsrapport.

Foreldrene til Kai mener det er vold mot barn, og mobbing, og mishandling, og grov uforstand i tjenesten. De mener de ikke har vært informert, at alle møtene jeg har innkalt til aldri har gitt dem noen forståelse av hvor alvorlig situasjonen har vært. De kan slett ikke huske at jeg har invitert dem til å komme og se hvordan vi har det på skolen. De insisterer på at de aldri har sett Kai miste besinnelsen hjemme, at beskrivelsene mine av en gutt som kaster og klorer og sparker og slår må være svært overdrevne og dessuten utelukkende skyldes måten vi behandler Kai på på skolen. Den forrige læreren slo jo tross alt til han, det er ikke rart han har problemer med tillit. Nei, de tror ikke på at det slaget var en refleks utløst av at Kai kløyp henne mellom beina oppunder skjørtet, for barnet deres ville aldri gjort noe sånt.

---

10 kommentarer