Kjære lillebror.

Jeg skjønner at du la meg for hat. Du hadde jobba hardt for den statusen du fikk, for å stå på scenen og rappe, for å få venner, for at noen skulle finne på å kjøpe kondomer til deg. Det er ikke din skyld at du ikke er utstyrt med nok empati eller omsorg eller kjærlighet til å kunne føle noen slags takknemlighet for alt jeg gjorde for å hjelpe deg å komme dit, for at jeg leide deg gjennom livet parat til å skjerme deg fra høye lyder og blinkende lys og folk som syns du var morsom å terge. For at jeg lærte deg å gå på do og å snakke og å spise sjøl og kle på deg skikkelig og å ake og å gå på ski og å lese og å bruke kondom. For at hele barndommen min handla om deg. Du tror vel at det skulle være sånt, du har ikke opplevd annet.

Så jeg skjønner at du blei rasende da du så det du så. Hadde det kommet ut på bygda at jeg og Moa lå nakne i baksetet på bilen min hadde det ikke vært noen fjær i hatten for deg, akkurat. Og jeg skjønner at det må være veldig slitsomt å gå rundt og hate sånn i stillhet, uten å kunne fortelle noen hva som gjør at du plutselig syns broren din er et så stort rasshøl at du verken vil snakke med eller se på han.

Det jeg ikke skjønner er at du ba om jobb hos Jon Kanon. Visste du? Gjetta du? Fikk du det bekrefta? Det gikk flere dager før jeg fikk vite om det, jeg har vondt for å se for meg at han ikke prøvde seg. Var det det du ville? Var du nysgjerrig? Eller ville du bare ta noe jeg hadde, ta fra meg noe du trodde var fint? Jeg skulle likt å vite hva du tenkte da jeg kom, andpusten og forbanna, løpende ut på jordet. Jon Kanon sto ved gyllevogna da jeg løfta han opp og kasta han fra meg igjen. Jeg sa ingenting, jeg tror ikke engang jeg huska at ord fantes. Jeg plukka han opp fra det våte jordet og kasta han fra meg en gang til. Han sa ikke noe, han heller. Han bare så på meg, med et blikk som avslørte at han forsto at det ikke var sikkert han ville slippe levende fra dette. Tredje gangen jeg kasta han, kom han seg på beina på egen hånd, og så løp han. Ikke skjønner jeg hvordan jeg klarte å snuble da jeg løp etter han. Ikke skjønner jeg hvordan du klarte å kjøre over meg med traktoren når jeg lå nede. Hadde jorda vært tørrere, er det jeg som neppe hadde kommet levende fra det. Som det var, endte jeg med traktorhjulforma blåmerker over lårene og vanskeligheter med å trekke beina ut av søkkene i jorda.

Det var Jon som hjalp meg opp.
«Rører du broren min, dreper jeg deg,» sa jeg.
«Jeg skjønte det,» sa Jon. «Jeg kommer ikke til å røre broren din.»
Jeg så lenge på deg gjennom ruta på traktoren. Jeg har ikke sett ordentlig på deg siden.

Nå sitter jeg på rommet mitt hjemme hos mamma. Jeg har unngått å komme hit, jeg orka ikke å treffe deg, eller kona di som blir så flau når du samler ungene dine sammen og går uten å si hei. Men noen ganger er hjem til mamma det eneste stedet å dra.

Det har vært et møte på skolen jeg jobber på, nemlig. Jeg var ikke invitert, men en kollega livestreama det til meg. Jeg fikk se moren til Kai reise seg og rasende fortelle om overgrepene begått mot sønnen hennes og faren til Nora klappe henne støttende på ryggen og fortelle at Nora også gråt om kvelden fordi jeg var skummel og ikke veit jeg hvem som hadde invitert faren til Ewa, men den branden satt der som om ikke barnet og kona hans bodde på krisesenter et annet sted i landet og støtta alt de sa. Og de andre foreldrene satt lamslåtte og hørte på, dette hadde de ikke hørt noe om men det falt dem jo ikke inn å ikke tro at det var sant, i alle fall ikke når verken rektor eller sosiallærer antyda noe sånt. Faren til Elyas prøvde, men norsken han er så dårlig, det blei bare famlende og patetisk og neste gang han rakk opp hånda blei han oversett. Og jeg innrømmer at trangen til å reise hjem til mamma kan ha kommet av at jeg trodde jeg kunne kjøre på butikken og håpe å få et glimt av Moa, men det viktigste var at jeg trodde jeg skulle kunne vise meg ute her.

Jeg trodde ingen hjemmefra kjente noen der jeg bor, men der tok jeg grundig feil. Læreren som er anmeldt for maktmisbruk, det har de fått med seg. At den læreren nettopp kom ut som homofil veit de på et eller annet vis også. Det må være fryktelig vanskelig for deg, at alle veit, og at jeg er her. Snakker du om meg til folk? Forteller du at du ikke snakker med meg, ikke liker meg, ikke har tålt trynet på meg siden vi var ungdommer? At du takk og pris har holdt ungene dine unna meg?

Du veit, jeg brukte hele barndommen min på å beskytte deg. Nå hadde vært et godt tidspunkt å betale tilbake.

---

10 kommentarer