Kjære Ewa.

Det har ikke vært bare lett å være lærer for klassen din. Ofte føler jeg at jeg lyver, når jeg sier at dere er verdens beste gjeng, eller at jeg er kjempeglad for å få være læreren deres. Jeg har ærlig talt savna den gamle jobben min ganske mye, jeg har savna å komme inn i klasserom der elevene sitter på stolene og snakker med innestemme helt av seg sjøl, jeg har savna å kunne planlegge en undervisningsøkt og stole på at jeg får gjennomført den, jeg har savna å bruke mer krefter på fagstoff enn på oppdragelse. Og jeg har ikke følt at jeg lykkes særlig godt med den oppdragelsen, heller. Jeg har tenkt at det kunne være fordi jeg er for dårlig til å lyve, at dere ikke har trodd på at jeg vil dere vel.

Du trodde visst på meg, likevel.

Takk for at du blei igjen i klasserommet når alle andre løp jublende ut til juleferie. Takk for at du satte store blanke øyne i meg, og for at du ikke lot deg stanse av at jeg ikke spurte hva jeg kunne hjelpe deg med. Jeg ville ikke hjelpe deg, det innrømmer jeg. Jeg ville på julelunsj. Du skjønte vel det, da jeg spurte om du ikke ville løpe ut sammen med de andre og se om noen hadde godteri igjen de ville dele på.
Ikke rart du tok på deg et stivt smil og vippa de stramme flettene muntert opp og ned og sa «joda!»

Takk for at du hadde mot til å slippe både smilet og si «men … jeg bare … lurte på noe». Og for at du fortsatte, enda jeg nok var litt halvhjerta da jeg spurte hva du lurte på. Takk for at du spurte om jeg kunne hjelpe deg og moren din. Da tok jeg meg sammen. Det var lettere med en gang jeg skjønte at det ikke var jeg som var skurken i din fortelling. Jeg kunne legge ned datamaskinen og legge ei hånd på armen din og ta på den alvorlige men veldig tålmodige stemmen før jeg sa at jeg i hvert fall gjerne ville prøve, men da måtte jeg vite hva dere trengte hjelp til.

Jeg har hørt noen barn fortelle vonde ting før. Vanligvis går de rundt grøten, det tar lang tid å finne ut om de blir utsatt for noe alvorlig eller bare har mista kaninen sin. (Jeg mener ikke at kaniner ikke er alvorlige, altså. Bare at sånt som du fortalte meg er mye mer alvorlig.)

Du brukte ikke lang tid. Du snakka lavt, men jeg hørte godt hva du sa:
«Jeg tror pappa kommer til å drepe oss. Han har en veldig stor pistol i skapet. »

Når barn sier sånt, er det ganske lett å hjelpe. Da må rektor utsette julelunsjen litt og sosiallæreren må utsette ferien sin og ringe til barnevernet og politiet og det finnes rutiner og regler og før man går hjem for å bake sirupssnipper veitman helt sikkert at det barnet kanskje er redd og lei seg, men i alle fall trygg på å ikke bli skutt. Det er en god følelse. Takk for at du turte å be meg om hjelp.

---

14 kommentarer