Kjære tante Margit.

Jeg tror du skjønte hva du gjorde for mamma. Du må ha visst at hun ikke hadde klart seg uten deg. De dagene jeg brukte på å lese ut Donald-samlingen første gang til lyden av klokkespillet til Rebel, brukte du på å sitte i sofaen vår sammen med mamma og studere papirer og fylle ut skjema som du tok med deg da du gikk. Mamma og jeg kom oss bare ut av huset når du kom for å passe Andreas, for siden turen vår ut i snøen slo han knute på seg og vrælte bare ved synet av utgangsdøra, og vi kunne jo ikke godt la ham være aleine hjemme. Du satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe og Andreas merka ikke engang at vi ikke var der før vi kom tilbake igjen.

Jeg glemmer aldri den gangen du fant på at du skulle gå opp og snakke med han. Andreas satte ikke pris på å bli forstyrra, så han kasta pinnen sin på deg. Du kjefta, han satte i å skrike, du tok tak i armene hans for å få han til å slutte, og han bet deg i hånda. De skarpe tennene hans trengte seg gjennom den rynkete huden din, han fikk blod rundt munnen. Heldigvis kom vi da, så jeg kunne vugge Andreas rolig mens mamma kjørte deg til legen.
«Hvorfor gjorde du det?» spurte jeg etterpå.
«Arne!» sa mamma strengt.
«Gjor’ vadå?» spurte tante Margit, «E gjor’da’nte ant enn gange upp og seie hei!»
«Jammen hvorfor gikk du opp og sa hei?»
«Forat han kan’nte sitte der uppe og spele åleine i æva! Han bliver understimulert! Det e’nte merkli’ han e … ja, han e kanskje’nte tilbakstånne, men … Han … Det kan då’nte væra … rektig,» avsluttet du. Mamma så i bordet og rødmet.
«Hva er tilbakstånnde?»
«Broren din er tilbakestående.» Mamma løftet hodet og så først meg, så deg inn i øynene. «Jeg veit ikke hvorfor, og ingen engelske leger ville høre på meg, men han er ikke riktig. Og jeg gjør så godt jeg kan. Og ikke vit jeg hvordan det skal bli for deg å vokse opp på et lite sted med en bror som er sånn …» Hun så på tante Margit. «Kanskje vi må flytte til et større sted. Kanskje ingen vil være venner med Arne her.» Så ble øynene hennes våte før tårene begynte å renne. Dine øyne ble også våte, du reiste deg fort og la den bandasjerte hånda rundt skuldrene til mamma mens du strøyk henne over ryggen med den andre.
«Så,» sa du. Mamma begynte å hulke.
«Så, så. Vi finn’ut’a’e. Du ka’skjønn det. Det ordnar se’ nok.»

Jeg tror ikke du følte at vi skyldte deg noe, likevel. Du satt i kjøkkenet når jeg våkna, eller du dukka opp midt på dagen, eller jeg kunne høre stemmen din i gangen i det jeg var i ferd med å sovne.
«De’esjågåttåsjåljus», sa du, igjen og igjen.
«De’esjågåttåsjåljus!»
Jeg har lurt på hvor du kom ifra, egentlig. Du snakka skikkelig rart.

Du skjønte nok hva du gjorde for mamma, men skjønte du hva du gjorde for Andreas? Det var etter den samtalen at jeg forsto at Andreas ikke var slem og sint sånn jeg hadde tenkt bestandig. Han var bare ikke riktig.
Jeg gikk opp og stilte meg opp utenfor rommet hans. Døra sto på gløtt, jeg kunne se han sitte med bina i kors og trepinnen i hånda. Han slo forsiktig på klokkespillet, men han brukte likevel hele kroppen, vugga fram og tilbake for hver tone. Hodet vippa opp og ned, håret vippa fram og tilbake. Han så ikke egentlig ut som noe barn. Han bevega seg stivt, som om det var en robot inni den mjuke kroppen, og kontinuerlig, som om han ikke hadde funnet av-knappen. Samtidig var det noe ved han som minna meg om et vilt dyr.
«Mamma,» spurte jeg samme kveld etter at jeg hadde pussa tennene, «hva kan andre barn som Andreas ikke kan?»
«Tja,» svarte mamma, «Det er vel litt forskjellig. Du kunne synge internasjonalen og snakke reint da du var på hans alder. Men jeg skulle nå vært fornøyd om Andreas hadde lært å smile.»
Dagen etter lista jeg meg inn på rommet til Andreas. Jeg satte meg foran ham, sånn at vi hadde klokkespillet mellom oss. Andreas slutta å spille og så på meg. Han hadde en misfornøyd nyve mellom øynene. Jeg hadde ikke funnet noen flere spillepinner, så jeg hadde vært ute med kjøkkenkniven og skåret til en kvist. Nå slo jeg en tone på klokkespillet mens jeg studerte ansiktet til Andreas. Han så overraska ut, som om han ikke riktig hadde forstått at også andre kunne spille.
«Din tur,» sa jeg. Det gikk lang tid, så så han ned på klokkespillet og spilte igjen. Han slo en tone og vugget bakover, klar for å slå en til, men jeg kom han i forkjøpet og slo på den samme tonen han hadde truffet. Han stansa igjen, med misfornøyd ansiktsuttrykk og åpen munn.
«Din tur,» sa jeg, og denne gangen holdt han blikket mitt mens han slo, som på trass.
«Bra!» sa jeg og herma enda en gang etter tonen hans. «Din tur!»
Han slo. Jeg herma. Nå nølte han lenge, mistenksomt, som om klokkespillet plutselig hadde vist seg å være noe annet enn han hadde trodd, noe ukjent og kanskje farlig.
«Din tur,» insisterte jeg, og til slutt slo han en tone, forsiktig og prøvende. Jeg slo like forsiktig, samme tone. Han så fra klokkespillet til meg og tilbake igjen, så smalt han til den aller lyseste tonen så hardt han kunne. Pinnen min var ikke like god som hans, men jeg var raskere i anslaget og produserte en minst like høy tone som han hadde gjort. Andreas satte opp tempoet, han vugga bare halvt tilbake nå, jeg måtte være lynsnar for å rekke å både slå og å si «din tur!» før han hadde slått på nytt. Han slo svakt og sterkt, lyst og mørkt, raskere og raskere og jeg herma så godt jeg kunne, helt til Andreas plutselig la hodet bakover og lo. Det var en hes, underlig lyd, ulikt noe han hadde laga før.
«Intul!» ropte han. «Intul! Intul! Intul!»

Det var sånn jeg lærte unger som ikke er riktige kan lære, hvis man bare er systematisk og ikke gir seg. Det har jeg god bruk for nå, for jeg har fått en klasse der det knapt er en eneste unge som er riktig. De siste ukene har jeg følt det som om jeg har prøvd å sitte på gulvet og spille klokkespill med mangeogtjue unger samtidig.

Jeg har henta ungene på sfo eller holdt dem igjen etter skolen eller i friminuttene for å ha elevsamtaler med dem. På arbeidspulten min ligger en perm full av notater så jeg skal huske at Nora har to yngre søsken hvorav et har multihandicap, at Kaspers foreldre er skilt men bor i samme hus, at Sarahs foreldre kommer fra Syria, det høres i grunn ut som om faren har reist tilbake, sjøl om Sarah er vag og ikke ville svare ordentlig på hvor han er og jeg lurer på om han slåss, og i så fall på hvilken side, om han lever eller er død.
Kai har ingen venner. Kine påstår hun får være oppe til elleve om kvelden. Olai har pizza i matpakka. Fredrikke hadde makrell i tomat en dag, og Kai trua henne med juling fordi han syns det lukta så vondt. Regina har aldri matpakke, så jeg har kjøpt en pakke grove knekkebrød, et glass jordbærsyltetøy og ferdig oppskårne gulostskiver og lager lunsj til henne sjøl.
Ewa skriver navnet sitt med w fordi hun er polsk, og i motsetning til hva den på overflaten perfekte norsken hennes kunne få en til å tro, har hun bare bodd i Norge i halvannet år. Hun har nyvaska klær hver dag, så lukta av angst blander seg med duften av skyllemiddel.
Jeg har bedt helsesøster innkalle Olai og Ali for å snakke med dem om stadig tilbakevendende mage- og hodesmerter. Jeg har bestemt meg for å tro på at blåmerkene til Nora og Kine kommer fra henholdsvis brytetrening og cheerleading. Jeg har innkalt foreldrene til Ewa til møte, de stilte begge to sammen med Ewa som de hadde tenkt å bruke som tolk. Jeg sendte dem hjem og ba kontoret om å bestille tolk.
«Du må søke rektor om det nå,» var svaret, «det er ikke egentlig rom for det på budsjettet»
«Men forvaltningsloven …»
«Du må søke rektor.»
Jeg har søkt rektor. Jeg kommer til å få tolk. Og jeg kommer til å få orden på dem alle sammen, for takka være deg, veit jeg at det er mulig.

Jeg tror ikke du skjønte hva du gjorde for meg, heller. Du gjorde ingenting for å normere den underlige blandingsdialekten din. Jeg måtte lære å forstå den, i tillegg til mamma og folk på butikken. Men hvis jeg snakka noe annet enn ordentlig bygdemål, retta du på meg, og gjorde jeg grammatiske feil, gjorde du narr. Blei jeg lei meg, sa du at du var snillere enn de andre ungene kom til å være, og det hadde du helt sikkert rett i.

Du lo av meg når jeg gråt, også. Og når jeg knytta nevene med tommelen inni. Da jeg spurte om du kunne lære meg å strikke, trakk du meg ut og tvang meg til å sparke en ball mot en vegg i timevis. Du bestemte at jeg ikke fikk lov til å leke med jenter.

Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg vært han homo’n allerede i første klasse. Takka være deg, har ingen noen gang kalt meg det. Jeg kan håndtere både klasserommet og rektor med en maskulin autoritet homofile ikke har, jeg kan vugge i takt med Elyas og holde Kai fast på fanget uten å bli beskyldt for å ha glede av det.

Du forklarte meg dessuten at mamma ikke var helt riktig, hun heller. At alt hun hadde lært meg om capitalist pigs og comrades var galskap. At faren min – som du aldri hadde møtt – hadde lurt henne og nå var hun ikke lurt lenger, så jeg måtte være lur og glemme alt sammen.

Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg sikkert glemt alt sammen. Takka være deg, holdt jeg lange samtaler med faren min hver eneste kveld, for å huske at jeg egentlig var kamerat, jeg bare lot som om jeg var et kapitalistsvin for å overleve. Og etter samtalene sang jeg, med det du hadde lært meg var en jentestemme jeg ikke burde synge med så folk hørte det:

So divvent gan near the Seghill mine
across the way they strech a line
to catch the throat and break the spine
of the dirty blackleg miner

---

16 kommentarer