Kjære Stian, Marius og Aslak.

Jeg må ha vært tung å bære.

Jeg tenker på det hver august, når de nye førsteklassene finner plassene sine i skolegården. Det er alltid noen som ikke kan lekene, ikke forstår spillet, ikke skjønner at de voksne lyver. Som tror at det er sant at de alltid skal si ifra, som tror det som er å tråkke på streken når de gjør det også er feil når hun med merkebuksene og nok tyggegummi til å gi bort til de hun vil, gjør det samme. Som tror off-side regelen enten gjelder eller ikke gjelder, som om verden er lik for det klønete beinrangelet med fyllikfar og han som faktisk har en onkel på et eliteserielag. Som tror de kan stå aleine og fortape seg i sine egne tanker uten å bli den ungen alle kan klype og erte og ta ting fra fordi ingen forsvarer dem.

Det er alltid noen som er meg.

Noen ganger er det noen som er dere.

De barna som har gått i barnehage med den underlige ungen, eller som bor i nabohuset, eller som går i Speider’n med eller som har en mamma som er venn med mammaen til og som har gitt dem et oppdrag. De som er snille nok, lojale nok, eller lydige nok, til å slå ring rundt og redde, om ikke livet, så i alle fall skolegangen. De som kan skjemmes og plages og ikke forstå, men som likevel sier til verden: Han er vår. Kødder du med han, knuser vi deg.

Dere knuste nådeløst. Allerede første skoledag kom en av de eldre gutta bort, han må ha gått i tredje eller fjerde klasse men jeg husker hendene hans som sleggestore.
«Hvem er du?» sa han. Han trengte ikke spørre noen av de andre i klassen min, han visste hvem alle de andre var. De var småsøsken til de i klassen eller på fotballaget, naboer, barn av foreldrenes venner eller fiender, de var den yngste Einestamme-ungen eller den eldste til Kvamme, de var barnebarn av han det gikk gjetord om styrken til, eller oldebarn av heksa i Buåsen.
Jeg var ingen.
Husker dere det enda, dere også? At jeg bratta nakken og rakte fram hånda?
Jeg rakte fram hånda. Som om jeg var …
«En liten prins!» lo han jeg skulle lære at het Eirik. Han var en Alne-unge, fra den familien det gikk rykter om at hadde en lei tendens til å sette unger på sine egne unger. Han tok hånda mi og bukka så dypt at luggen tok i bakken.
«God dag deres majestet!» sa han, han måtte holde seg på lårene for å klare å rette seg opp igjen, så morsom syns han at han var. Men han rettet seg opp, akkurat i tide til å treffe knyttneven din, Aslak. Du var den største av oss, og Stian og Marius var ikke seine om å følge opp. Eirik ble resolutt lagt i bakken, før dere gikk til side, så på meg, nikka.
Jeg hadde aldri øvd vold mot noen andre enn lillebroren min.
Jeg lurer på hva dere hadde tenkt hvis dere visste hva jeg tenkte, hva jeg måtte tenke for å få meg selv til å løfte beinet og sparke løs, en gang, to ganger, tre, til dere tok tak i meg og trakk meg bort.
«Kapitalistsvin», tenkte jeg. «Jævla kapitalistsvin. Den raude revolusjona kommer her!»
«Skynd deg inn for å sladre, nå,» sa en av dere hånlig over skulderen. «Din lille prins».
Eirik sladra ikke. Ingen kalte meg noen gang prins igjen.
Og ingen spurte hvem jeg var, for alle visste det nå: Jeg var vennen til Aslak, Stian og Marius. Jeg var en man lot være i fred.

Jeg lærte meg å snakke som dere, å late som om jeg tenkte som dere. Men sjøl om jeg lurte mange andre, lurte jeg aldri dere – dere visste at jeg spilte, og dere ga meg pause så ofte dere kunne. Dere inviterte meg aldri ut for å leke boksen går eller titten på hjørnet i høstmørket, dere tok meg ikke med når dere skulle lure folk med lommebøker med tråd i på høstmørke landeveier. Dere spilte monopol i dagevis uten at jeg var med, dere hadde vært i bakken bak skolen og stått på ski, fortalte dere dagen etter når jeg sa at jeg hadde gått aleine i skogen. På skolen måtte vi, på skolen måtte vi være venner. Hjemme var dere dere, hjemme var jeg meg.

Jeg kan bare huske å ha vært hjemme hos deg, Stian, i bursdagsselskap. Mammaen din hadde forkle, som om hun levde på 60- heller enn 80-tallet og vi fikk sitronfromasj. Vi lekte stol-leken og samarbeida så det var vi fire som var igjen til slutt, vi så E.T. på VHS. Du fikk Donkey-Kong. Jeg fikk prøve.
«Du kan vel bli med Stian hjem innimellom,» sa mammaen din.
«Kanskje,» svarte jeg. «Hvis jeg ikke må passe broren min.»
Andreas var unnskyldningen min for å være en sær einstøing etter skoletid, han var unnskyldningen deres for å være tre, Han var unnskyldningen de voksne brukte for å la meg være i fred. Alle skjønte at jeg måtte passe Andreas, alle syns jeg var en utrolig god storebror. Men hadde det ikke vært for dere hadde jeg vært en maktesløs bror, hadde ikke dere venta på oss den augustdagen jeg leide Andreas inn i skolegården for første gang, hadde jeg ikke hatt noe å forsvare han med. Men dere venta, dere hilste på Andreas som om dere kjente han, dere lot som ingenting når han ikke svarte. Dere lot han stå sammen med oss i friminutt etter friminutt til han blei trygg nok til å velge å stå aleine, og når jeg skulte olmt mot alle som gjorde mine til å gå for å plage han, var det deres knyttnever jeg trua med.

Jeg har overtatt en fjerdeklasse. Der går jeg og tråkker i det kaoset som oppstår når ingen er som dere. Når ingen kan finne trygghet noe sted, så ingen har trygghet å gi til andre. I dag tok jeg Fredrikke på fersken da hun kom ut av naboklasserommet. Hun hadde lagt igjen en åpen pose peanøtter der inne. Det går en elev i den klassen med dødelig nøtteallergi. Hun sier Kine trua med å banke henne opp hvis hun ikke gjorde det. Kine nekter. Jeg aner ikke hvem av dem som snakker sant.

Kine og Fredrikke er to av de elevene jeg er minst bekymra for.

De kunne vært meg, tenker jeg, deres skremmende kaotiske barndom kunne vært min hvis klassen min hadde vært fylt opp av barn som meg og ikke ispedd flere små grupper som dere. Jeg tror ikke jeg hadde overlevd det. Jeg skriver litt for å si takk for at jeg overlevde barneskolen.

Jeg prøvde å betale tilbake på ungdomsskolen, når jeg først blei høyest og så sterkest i klassen. Da var dere mine mer enn jeg var deres – da var det jeg som kunne holde en klassekamerat så hardt i skulderen at han ikke klarte å reise seg fra stolen, jeg som kunne gå imellom, lene meg fram og taust stirre i senk en alt for full far som hadde bestemt seg for å ta guttungen et tak i all offentlighet utenfor festen på samfunnshuset. Alle visste at jeg var flink på skolen, alle trodde jeg skulle begynne på allmennfag. Dere var de eneste som ikke virka himmelfalne da jeg sa at jeg hadde søkt maskin og mek, at vi fire skulle fortsette sammen på yrkesskolen.

Husker dere den første dagen? At vi tok bussen sammen, dere fordi dere hadde avtalt, jeg fordi jeg hang meg på, at vi gikk inn og fant fram sammen, at vi sto sammen og så ut over den nye klassen vår? Husker dere Moa? Han sto ved vinduet, morgensola skinte rundt han, han lyste selv også. Det var det jeg så, lyset fra inni Moa, og jeg skjønte at ingenting kunne bli det samme igjen hvis jeg gikk inn i det rommet, det var derfor jeg så på deg, Aslak, for å få vite om du så at jeg så.
«Jævla svartinger,» sa du.
«De er jo faenmeg overalt,» Svarte du, Stian. Jeg er usikker på om lyden Marius lagde var et snøft eller en kort latter.
Det var det jeg mest ville si. At det er derfor. Det var derfor jeg slutta å røyke når dere røyka, derfor jeg slutta å sitte sammen med dere på bussen, derfor jeg slutta å gå imellom, slutta å være deres, det var derfor jeg ikke ville ha dere mer. Det er fortsatt derfor, det er derfor jeg ikke har akseptert venneforespørslene på face, derfor jeg nikka men ikke hilste ordentlig da jeg så Marius på gata for noen år siden. Jeg har bare vært for feig til å si det. Dere var en gjeng rasistiske tullinger. Jeg ville mye heller ha Moa.

---

10 kommentarer