Kjære mamma.

Jeg skulle ønske jeg kunne sende deg dette brevet. Eller enda bedre, at jeg kunne si det som står her til deg direkte, at vi kunne prate sammen om fortida. Men minner gjør deg visst vondt, prøver jeg å dele noen av mine, slipper du dem som om de var glødende kull. Du avfeier de klare bildene jeg har i hodet som skyggeaktige minner og fantasier prega av et lite barns manglende forståelse, før du begynner å snakke om noe annet. Du tror kanskje du kveler ild, men oksygenet du suger bort fra dine egne gnister blåser du bare over på mine. Jeg holder ikke ut brannen jeg har i skallen lenger. Jeg er redd for å sette fyr på alt jeg kommer nær.

Jeg skriver for å slukke flammene, kaster dem ut på internett i stedet for på deg.

Men som jeg skulle ønske du kunne ta imot dem, at vi kunne behandle fortida som et bål å varme seg på! Tenk om vi kunne se bilder i glør og dele dem med hverandre, om jeg kunne få vite hva du så. Det hadde vært så fint å få litt hjelp til å forstå nå alt det jeg ikke skjønte da det skjedde.

Jeg visste ikke hva norske fraser som «bestefar er et kapitalistsvin» eller «tørk deg i ræva med bibelen» betydde, og jeg ante ikke hvorfor du ble så munter hver gang jeg framførte dem. Jeg har sjelden vært så forvirra som den gangen du fikk apoplektisk anfall fordi du hørte meg prøve å nynne meg sjøl i søvn med en av halleluja-sangene Joe hadde lært meg. Det var tårer og skriking og rasende løfter om at Joe aldri, aldri fikk komme i nærheten av meg igjen. Pappa prøvde å roe deg ned, han mente det var en god ting at jeg hadde fått sangundervisning. Dette var ikke Joes feil, mente han, i alle fall ikke bare, dere burde ha undervist meg selv. Og dermed blei jeg trukket ut av senga, og jeg fikk ikke legge meg igjen før jeg kunne «The Blackleg Miner» på rams.

Seinere lærte Joe meg å synge «The Blackleg Miner» flerstemt. Han lærte meg «A Luta Continua» og «The Internationale» og «Coal not dole» og «Bella Ciao». Jeg sang alle sangene til barnet i den voksende magen din, du sa det roa ned sparkingen litt. Jeg slutta å synge for han en stund etter at han kom ut og fant sin egen stemme, men seinere, etter at vi dro, var det de sangene jeg sang for han når han skulle sove.

Mange år seinere sa du at jeg hadde sunget Händels «Messias» så vakkert. Det tok noen timer før jeg kom meg etter sjokket og fikk spurt om du ikke huska hvor sint du blei da jeg sang den. Du lo.
«Broren din hadde ikke blitt født hvis du ikke hadde sunget den sangen den natta!»
Så så du ansiktsuttrykket mitt, og så begynte du å ro:
«Faren din ble sint for at jeg tok så på vei, husker du, og etterpå … ble vi venner igjen.»
Jeg gjorde en grimase og du smilte. Som om jeg var ekla av tanken på at du og pappa hadde sex. Jeg mener, vi delte soverom. Jeg veit alt om det.
Som om jeg ikke huska hva du svarte pappa:

I can carry on like I bloody well want to, I’m carrying for fuck’s sake!

«Shit,» sa pappa.
«I’ll take care of it,» sa du, «I’ve made the appointment»
«Cancel it,» sa pappa. «We’ll manage.» Og så snudde han seg mot meg. «Now, son, you need to learn to sing The Blackleg Miner!»

Det var det jeg huska da du sa at Andreas ikke ville blitt født, det var det som ekla meg. Hvis jeg ikke hadde sunget Messias, hadde ikke du sagt noe om frøet som vokste i deg, og da hadde jeg vokst opp som enebarn i London sammen med begge foreldrene mine. Jeg hadde gått i demonstrasjonstog og delt ut løpesedler til jeg ble gammel nok til å gjøre opprør og studere teologi eller markedsføring. Men etter at fortalte det, prøvde du ikke engang å overbevise pappa om at du hadde rett, gjorde du vel? Du bare lot han bestemme, som om det kunne bli hans ansvar.

Det kunne jo ikke det. Din kropp, ditt valg. Din kropp, ditt ansvar. Du kan ikke skylde på Joe som lærte meg den sangen, jeg som sang den, eller pappa som gjerne ville fostre flere unger enn han hadde råd til. Du visste jo hele tida at du bar på en besatt bytting. Det var åpenbart i de brå, hysteriske anfallene du fikk, alle tårene, gaffelen du kasta i veggen med nok presisjon og styrke til at den sto dirrende fast, tallerkenen du knuste i bordet foran meg uten å mene det. Og likevel valgte du å bære han frem.

Det burde vært dine føtter som sleit lakken av gulvene gjennom nettene, dine armer som brant etter å ha byssa han opp og ned, opp og ned, dine ører som alltid hadde øreplugger og likevel fikk nedsatt hørsel. Det burde vært pappa som tok meg med ut, som gikk gatelangs med meg for at vi begge skulle få hvilt trommehinnene litt. Da hadde han kanskje ikke gått for godt.

Du påstår at det var du som dro, selvsagt. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har hørt den si det, til tante Margit, til vennene dine, til lærerne mine, til mine venner, til og med til Moa.
«Det tok slutt, så jeg tok med meg barna og dro.»

Det blir ikke sannere av at du gjentar det, mamma. Det var han som dro. Først da han var borte for godt, stakk du halen mellom beina og reiste tilbake til hjemlandet ditt, til huset du hadde arva av tanta di, med barna han hadde etterlatt deg. For du hadde ingen andre steder å dra. Du hadde blitt sparka ut av alle komiteene, du var frosset ut av fanzinemøtene, du hadde ingen venner som ikke var så lei av at du veksla mellom å grine over hvor tungt du hadde det og å kjefte dem opp fordi de ikke gjorde noe for å hjelpe deg eller ikke forsto deg eller var frekke nok til å være uenige med deg at de kryssa gata for å unngå deg. Før du blei gravid med Rebel, levde vi i en virvelvind av mennesker, en malstrøm av stadig skiftende comrades. Etter at han blei født, gikk du og jeg gatelangs og frøys aleine.

Da pappa dro, kom ingen andre enn Joe. Og Joe kom mens du var ute, kanskje hadde han sett deg, kanskje forsto han at Rebel og jeg var aleine i leiligheten. Det hadde vi aldri vært før, men det gikk bra, jeg hadde ørepropper og klarte å skifte bleia hans når det trengtes. Jeg hadde sett hvordan pappa varma melkeflasker, og jeg klarte å klatre opp i skapet der medisinflaska sto. Du kokte medisinen sjøl, det lukta som fest på kjøkkenet da. Så helte du den på glassflasker som sto øverst i skapet. Jeg var usikker på hvor mye jeg skulle ta, men Rebel skreik så høyt at jeg tenkte det var best å ta litt ordentlig i. Og en stund etterpå ble han roligere, så jeg kunne leie han bort til hjørnet jeg tenkte på som hans, der sollyset lagde striper på veggen som han kunne følge med fingrene.

Da Joe kom, krøyp jeg opp i fanget hans og ba han synge med meg. Jeg ville sitte på kjøkkenet med lukka dør inn til Rebels kontinuerlige lyder, men Joe sa vi ikke kunne la han være aleine. Så vi satt i sofaen og Joe brukte hele stemmen sin, den fylte rommet, fylte verden. Rebel stivna brått og vendte først det ene og så det andre øret mot oss, som om han kunne høre for første gang. Kanskje det virkelig var første gang han registrerte annen lyd enn den han lagde sjøl, jeg kan i alle fall ikke huske at han hadde vært våken og stille samtidig før i det øyeblikket. Da sangen var over, skreik han, og vi skyndte oss å begynne på en ny. Etter en stund begynte han å nikke takta. En stund seinere sovna han i kroken, jeg henta dyna hans og stakk en pute inn under hodet på han.
«Will you tell dad?» spurte jeg Joe, «Will you tell him I can make Rebel stop crying now? Dad can come home. I’ll keep Rebel silent, I promise.»
Joe svarte ikke. Sånn sa han at jeg hadde blitt farløs på ordentlig.

Så kom du inn, og du kjefta for at jeg hadde slengt jakka mi på det slitte tregulvet som flassa maling og for at jeg hadde sko på inne, og Joe sa at jeg hadde skifta bleie på Rebel helt på egen hånd og du spurte om det liksom unnskyldte at jeg ikke gjorde som jeg fikk beskjed om, og jeg skreik at det ikke var rart at pappa aldri kom til å komme hjem for du var en ond heks, og du brølte til Joe at han kunne gi faen i å fortelle meg at pappa ikke kom til å komme hjem.
Joe dro.
Jeg tagg han om å ta meg med.
Han sa nei.
Jeg visste at jeg aldri ville få se han igjen, han heller.

Jeg mista deg også, da. I det du smalt døra igjen etter Joe, kjentes det som om du ble en annen. En jeg aldri kunne stole på, en som kanskje ikke ville mitt beste, en som kanskje ikke var kompetent til å ta seg av meg, en jeg måtte vurdere og holde øye med, en jeg måtte skjule ting for. Jeg har det fortsatt sånn. Jeg later som om jeg stoler på deg sånn barn skal stole på foreldrene sine, men jeg har tenkt at jeg har rett til å la være, til å holde livet mitt unna deg, forstille meg, late som. Du beviste jo tross alt at du ikke var til å stole på den dagen, og i alle årene siden har du ikke gjort noe for å vise meg noe annet, heller.

Først de siste dagene har jeg begynt å spørre meg hva du kunne gjort etter at vi kom til Norge som ville gjort en forskjell. Jeg kommer ikke på noe. Noen tillitsbrudd lar seg bare ikke reparere.

Jeg tror jeg lagde et sånt tillitsbrudd på mandag. Kai kommer aldri til å stole på meg.

Kai er en ny elev jeg har fått. Han er grunnen til at jeg har fått nye elever. Han er gutten som knakk den forrige læreren, og den før der, gutten som fikk sjefen til å gå tilbake på avtalen vår om at jeg skulle få et litt lettere år, og flytte meg til den tøffeste klassen på skolen. Jeg blei ordentlig forbanna da jeg fikk beskjed, men jeg hadde jo trodd at jeg skulle klare det, at jeg skulle bli læreren som håndterer Kai. Jeg pleier å være læreren som håndterer elever. Denne gangen tok det meg tjue minutter å feile så grovt at jeg ikke begriper hvordan jeg skal kunne reparere relasjonen. Og siden har jeg tenkt på deg, på om du følte deg like hjelpeløs som jeg har gjort denne uka, om du prøvde så godt du kunne, om du skjønte at det var umulig.

De dagene vi pakka klærne våre i søppelsekker og kasta kartong etter kartong med avisutklipp og fanziner og løpesedler, sang du for meg på det rare språket, det språket jeg bare kunne si noen setninger på, setninger jeg ikke forsto men som en gang kunne få deg til å le. Du prøvde å få meg til å synge med, men jeg kneip munnen igjen og sang bare for Rebel.
Jeg lærte likevel.
Jeg husker fortsatt.

Vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod,
vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod,
vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod,
når den raude revolusjona kjem – og ho kjem!

Syng Norge, Norge ut av Nato
syng Norge, Norge ut av Nato,
syng Norge, Norge ut av Nato,
når den raude revolusjona kjem – og ho kjem!

Vi skal drukne KrF’erne i kirkens altervin,
vi skal drukne KrF’erne i kirkens altervin,
vi skal drukne KrF’erne i kirkens altervin,
når den raude revolusjona kjem – og ho kjem!

Syng Norge, Norge ut av Nato
syng Norge, Norge ut av Nato
syng Norge, Norge ut av Nato
når den raude revolusjona kjem – og ho kjem!

Vi skal spidde senterungdommen på egne møkkagreip
vi skal spidde senterungdommen på egne møkkagreip,
vi skal spidde senterungdommen på egne møkkagreip,
når den raude revolusjona kjem – og ho kjem!

Syng Norge, Norge ut av Nato
syng Norge, Norge ut av Nato
syng Norge, Norge ut av Nato
når den raude revolusjona kjem – og ho kjem!

Dette var de første ordene du lærte meg på norsk etter at du hadde bestemt deg for å flytte meg til Norge. Det ville ha vært et godt valg hvis vi var på vei til et kommunistkollektiv i Oslo, eller i det minste til Bakklandet i Trondheim. Ettersom vi var på vei til ei lita bygd med en overvekt bønder, må jeg si jeg er lite imponert over taktikken.

Ikke at det var noe galt med bygda. Etter at du hadde kasta alle tingene våre inn i en taxi (det må ha vært min første taxitur?), fikk du meg til å synge for Rebel hele veien til flyplassen for å holde han rolig. Men vel framme var det folk over alt og en million lyder, det var umulig å få han til å ikke skrike, sparke og bite alt som kom nær han. Jeg tenkte at du kom til å måtte sette han igjen på flyplassen, for ingen ville la oss ta med den gærne ungen på et fly. Så kom pappa til å måtte komme og hente han, og han fikk bli i London mens jeg måtte fly av gårde med deg og det var så urettferdig at jeg begynte å grine. Men du samla Rebel sammen i armene dine, satte deg på en av sekkene våre og tvang i han en flaske med noe som var så brunt at det må ha hatt mer medisin enn melk i. En stund seinere, sov han så tungt at jeg så smått håpte han aldri ville våkne igjen.Du bar han på flyet, og jeg fikk to bokser med fargestifter og godteri og oppgavehefter og du sa det ikke var noen vits i å spare noe til han, så jeg spiste alt godteriet og løste oppgavene to ganger.

På flyplassen blei vi henta av ei gammel dame som kalte seg tante Margit. Hun kjørte oss og den fortsatt bevisstløse Rebel i timevis før vi kom til et hus så stort at jeg ikke kunne tro at vi skulle bo i det alene. Alle rommene var varme og sengene var reine og det var en kjele med mat på ovnen og frokost i kjøleskapet. Og allerede neste dag kom tante Margit tilbake med damene – regnskapsføreren som hjalp deg med søknader og tillatelser, husmoren som tvang sønnen sin Aslak til å være venner med meg, og førskolelæreren som lot meg besøke samlingsstundene i barnehagen for å lære norsk. I butikken ble alt jeg sa på engelsk oversatt til norsk, og kassadama telte alle pengene mine fra en hver eneste gang så jeg skulle lære å telle. Når jeg og Rebel begynte på skolen og i barnehagen, fikk du en jobb jeg lurer på om biblioteket fant opp for din skyld.

Bygda tok imot oss, den, når de kollektive bevegelsene som liksom var våre slapp oss og lot oss falle. Jeg fant folk der jeg kunne stole på i stedet for deg. Det gikk ikke så bra i lengden. Jeg blir skikkelig redd ved tanken på at Kai kan finne folk han kan stole på i stedet for meg. Jeg håper så inderlig at jeg skal være bedre enn deg på å reparere relasjoner.

---

6 kommentarer