Omplassert, gitt.
Jeg sa jeg ville skrive om jobb, ikke sant? Nå vurderer jeg å si opp hele jobben. Jeg har vært sjukemeldt i tre dager, og sjefen ringte i dag. Det er ikke hverdagskost, sjefen min er ikke en sånn som vanligvis ringer sjuke medarbeidere for å spørre hvordan det går. Det gjorde hun ikke denne gangen, heller – faktisk viste det seg at hun trodde jeg var på jobb. Det er bare lettere å ringe mobilen og be meg komme ned, enn å gå opp tre trapper til arbeidsrommet sjøl.
Jeg forklarte at jeg dessverre ikke kunne innfinne meg på kontoret hennes, siden jeg hadde ligget hjemme og vært forkjøla siden tirsdag. Hun svarte at det gikk helt fint, vi kunne godt ta det på telefon. Hadde jeg fått med meg at det har vært en … hark … episode på fjerde trinn i dag? Jeg gjentok at jeg ligger sjuk hjemme og dermed ikke får med meg hva som skjer på på et trinn jeg ikke har en eneste time på. Hun forklarte at de har hatt en episode. En alvorlig episode. Som førte til at vikaren som har hatt den ene fjerdeklassen siden læreren som blei ansatt i høst slutta til høstferien, er oppsagt med øyeblikkelig virkning.
«Den klassen trenger en erfaren lærer, Arne,» sa sjefen.
«Og akkurat nå er du den eneste erfarne læreren jeg har som ikke har en klasse allerede.»
Jeg har vært kontaktlærer bestandig. Jeg liker å være kontaktlærer. Å ha elever som er mine, å bygge fellesskap i klassen, å se unger vokse, ikke bare i ett fag eller to, men som hele mennesker. Men akkurat dette skoleåret hadde vi en avtale om at jeg skulle få være faglærer på mellomtrinnet, få puste litt. Å være kontaktlærer er nemlig også telefoner fra foreldre til alle døgnets tider, en endeløs rekke møter med etater som ikke egentlig gjør noe for å hjelpe, men som man må kunne dokumentere at man har henvist elever til i tilfelle de saksøker skolen seinere, og matpause etter matpause spist opp av frustrerte faglærere som ikke kan klasseledelse og legger skylda på elevene, og så mener det er ditt ansvar å oppdra dem. Jeg var vanvittig sliten i fjor, hun lova meg det for over et år siden, at hvis jeg bare holdt ut og fulgte den forrige klassen ut sjuende, skulle jeg få et år med litt mindre trøkk etterpå.
Nå vil hun gi meg den verste klassen på skolen. Ja, jeg veit at det ikke er greit å snakke om dårlige klasser, men det er ikke uten grunn at denne gjengen har slitt ut to lærere tre måneder ut i skoleåret. Jeg har akkurat fått på plass gode rutiner i alle klassene jeg har, jeg har lagt planene for hele året, jeg orker ikke gå inn og rydde opp i en sånn helvetesklasse. Helvete. Satan. Faenpulekattunger.
Sjefen gjorde det rimelig klart at jeg ikke har noe valg. Jeg begynner på mandag.
Hadde jeg bare bodd et større sted, kunne jeg alltids fått en ny jobb, men her? Neppe.
Så krummer jeg nakken, da. Skal bruke helga på å prøve å samle sammen en slags positiv forventning, lage siste-sommerferiedag-stemning i skallen, huske på at jeg egentlig syns det er gøy med utfordringer, feste blikket langt fram i ei framtid der den klassen har blitt min klasse og jeg har sett dem gro lenge nok til at jeg blir stolt av å se utover dem. Ikke tenke på hvor mange foreldretelefoner og ubrukelige møter med PPT jeg veit jeg må gjennom på veien dit.
9 kommentarer
Tydeligvis. Jeg har ringt tillitsvalgt, det er ingenting jeg kan gjøre.
Det blir sikkert bra! Det er en mening med alt, veitdu!
Jeg kan forstå at du blir sint, Arne, men du burde ikke poste dette på bloggen din. Tenk om noen foreldre leser det? Det er ikke noen god måte å starte med en ny klasse på. Du kaller dem helvetesklasse.
Jeg heter ikke Arne. Du veit ikke hvilken by jeg bor i. Og som jeg skriver i «om meg» er det ikke nødvendigvis sant at jeg skal begynne på mandag. Kanskje jeg begynte i forrige uke, eller kanskje jeg er sjukemeldt en uke til. For alt du veit, finner jeg på alt jeg skriver. Jeg bryter i hvert fall ikke taushetsplikten. Og vi lærere må faktisk også få lov til å klage over dritt på jobben uten at rektorer og politikere skal gjemme seg bak elevene. Sånn som i Malkenes-saken, der han skreiv et anonymt innlegg ingen visste hvem handla om og rektoren lurte elevene til å identifisere seg selv og hverandre og så beskyldte han for mobbing. Det som ikke burde skjedd her, er at rektor først ansetter en nyutdanna lærer til å ta skolens tøffeste klasse og så når hun forsvinner ansetter en ufaglært vikar og så omplasserer en lærer som ikke har noe lyst på jobben. Problemet er ikke at jeg forteller om det.
Jeg syns begge deler er et problem. Og det går an å klage uten å kalle klasser for helvetesklasser. Som om barna er «jævelunger».
Du må være fagpedagog. Hadde du noen gang faktisk jobba med unger, hadde du visst at helvetesklasser ikke er helvetesklasser fordi de er fulle av jævelunger. Helvetesklasser er utsatt for kollektiv omsorgssvikt, de har fått den læreren som blir flytta rundt for at han ikke skal gjøre for mye skade på ett sted eller hun som er drittlei men ikke har råd til å pensjonere seg eller hun som skilte seg og burde vært sjukemeldt, og så har elever slutta og begynt på steinerskolen eller flytta til et sted med bedre skole, og så har klassene blitt slått sammen og så har de lært å knuse vikarer, og så har de hatt vikar hele tida. Det er ikke ungenes skyld, det er rektors. Og jeg syns rektor kunne gått tatt ansvar og tatt over klassen sjøl. Jeg har ikke noe lyst til å rydde opp etter henne!
Jeg syns det høres ut som en veldig meningsfull jobb!
Du kan få den av meg!
Håvard Hedde · 28.10. kl. 18:12
Men kan sjefen din bare gjøre det viss dere hadde en avtale?