Klimakatastrofe. Katastrofeklima.

Det er fint å sitte i panel i Ekkos «ekkoloddet» på nrk P2. Det er fantastisk morsomt å krangle med Sunniva Gylver, en vaskeekte prest som tåler både en spøk og en sleivspark, og Finn Abrahamsen er jo veldig søt, selv om han har gjort noen mindre heldige karrierevalg.

Men i dag diskuterte vi klima, og det er altså ikke bra for meg. Jeg blir oppgitt av å tenke på klima. Jeg er nemlig rimelig sikker på at det er for seint å gjøre noe med det.

Enten har forskerne rett. Det er jo i grunn temmelig sannsynlig, jeg mener, de er forskere, og for en gangs skyld er de nesten enige om noe. Men i så fall er det for lengst for seint å redde et menneskevennlig klima ved hjelp av sånne pinglete klimatiltak som verdens leder uansett ikke klarer å bli enige med seg selv om å gjennomføre. Da er alternativene klimadiktatur, ekstrem befolkningsreduksjon eller menneskehetens undergang. Klimadiktatur kan kanskje lykkes på et seinere tidspunkt, men det er ikke noen vits i å jobbe for det nå. Hvis vi uansett skal ta livet av minst 90 % av menneskeheten er det ikke noe hastverk med det, heller. Og alternativet utslettelse kommer jo helt uten at jeg trenger å gjøre noe annerledes enn i dag.

Alternativt tar alle disse fabelaktige forskerne feil, mens Siv Jensen har rett. Folk tror på brennende busker og jomfrufødsler, dette er kanskje ikke like sannsynlig, men det løser mange flere problemer. Søvnproblemene mine, for eksempel, påvirkes overhodet ikke av at jeg prøver å tro på at menn kan gå på vannet. At det ikke finnes noen klimakrise, derimot, er veldig beroligende hver gang jeg klarer å overbevise meg selv om det.

Det er jo ikke så ofte. Som oftest er jeg klar over at det går til helvete. Og fordi jeg vil at det skal være minst mulig min skyld, kjøper jeg økologisk mat og bruker trikk og begrenser klesskapet. Det er fine klimatiltak, for de slår flere fluer i en smekk, bedre dyrevelferd, bedre luft i byen min, færre tekstilindustrislaver. dyrevelferd og luftkvalitet og industrislaver er ting jeg kan forholde meg til, som jeg veit helt sikker at finnes og som jeg skjønner hvordan fungerer. Hvis det skulle vise seg at Siv har rett sånn dagen før Jesus kommer tilbake for å dømme levende og døde har jeg ikke ofra noe for ingenting. Dessuten koster det ikke så mye. De anstrengende klimatiltakende som ikke gir noen annen gevinst – å sitte et døgn på tog og buss og betale ti ganger så mye for reisa hver gang vi skal til Vesterålen, for eksempel – lar jeg være. Det får være grenser for å ofre ting bare for at det ikke skal være min skyld når menneskeheten sånn uansett går til helvete.

Dessuten ville guttungen aldri tilgi meg hvis han nå skulle stå der på dommens dag mellom Jesus og Muhammed og se Siv Jensen danse cha-cha-cha i glede over å ha fått rett. 
«Mamma! Alle de grusomme lange togturene, alle de pengene, for absolutt ingenting? Hvordan kunne du?»