Litteraturfestival!

På Lillehammer er det litteraturfestival. Jeg fikk leke med Herbjørg i går, og det var fantastisk stas! Stapp fullt av folk som jeg ellers aldri ville fått lese for, som klarte å være et strålende publikum selv om det ikke egentlig var meg de ville høre. Og intervjuet med Herbjørg etterpå var rett og slett genialt, for den dama er den aller, aller tøffeste i hele verden. Hvis det blir krig, vil jeg ha henne i min hær, altså.
 
 For øvrig skjer det masse veldig flotte ting over alt hele tiden, det er teater og musikk og opplesninger og foredrag og forfattermøter i en endeløs strøm. Jeg burde ha programmet i hånden og gå fra det ene til det andre, se, lytte og lære, og selv holde kjeft. Foreløpig har jeg i stedet endt opp med å miste pogrammet og gå fra barkrakk til barkrakk og snakke høylytt skit.
 
 Jeg burde ha klart å unngå det, for byguiden min Lajla ligger for det meste hjemme og pleier den såre halsen sin, stakars liten. Men for det første har Eirabu-Kristine vært så elskverdig å introdusere meg for Caterina som har vært på fylla på Lillehammer før og veit hvordan man gjør det, og for det andre hadde jeg jo lovet å lure Lise ut på galeien, jeg kan jo ikke være bekjent av å la internettbekjentskapene mine sitte på rommet og arbeide hele fastivalen. Jeg lykkes så til overmål at jeg fikk et digert, blått kne og en enda større hodepine i premie.
 
 Dermed skrives dette bak mørke gardiner i pysj, og sannsynligheten for at jeg får med meg veldig mye av pogrammet i dag er ikke så høy. Foreløpig har jeg ikke vært og hørt om djevelens læregutt, og jeg har ikke hørt Mahmud Dowlatabadi lese. om en knapp halvtime kommer jeg ikke til å lytte til Kjersti Annesdatter Skomvold og Kim Andre Rysstad, og jeg innser allerede at det må et under til for at jeg skal få med meg Torstein Seims Balkanforedrag, også.
 
 Men klokka åtte skal jeg banke Tarald Stein og søstrene Botheim i poesislam, altså. Det er ikke så farlig med de andre, for de kjenner jeg ikke, men trangen til å vinne over mine bekjente er sterk nok til at jeg har vurdert å bestikke juryene. Det blir nok praktisk vanskelig å få til, så jeg får heller bare krysse fingrene for at de ikke skal være så flinke som jeg er redd for.