NM i slampoesi

Jeg vant! Juhu og jippi!
 Etter forrige rapport brukte jeg to-tre timer på å overleve (sove, ynke seg, angre) og så en to-tre timer på å bli meg selv igjen (spise, trene, dusje mange ganger) og så var det tid for poesislam. Hvis noen ikke er riktig sikre på hva det innebærer, kan de ta en titt på Erykah Badous fantastiske opptreden. Riktig så hard konkurranse hadde jeg ikke, men det var ikke veldig langt ifra, heller. Søstrene Bottheim gjorde noen fantastiske utdrag fra boka si, og Jon Øystein Flinks lydpoesi var fryktelig morsom, Tarald Stein har jo ikke så mange morsomme dikt, men gode er de, og den lokale Ove Røsbak ga virkelig, virkelig alt. Og ædda, bædda, jeg vant.
 
Overraskende nok er den mest staselige delen av å vinne å få lov til å være med en gang til. Før arrangementet i går var jeg jo ikke bare nervøs for om jeg kunne gjøre dette og gjøre det bra, jeg var minst like nervøs for om poesislam faktisk var gøy. Jeg hadde jo aldri vært på en. Men da salen ble full av engasjerte, høylydte mennesker som kunne både klappe og trampe og juble og bue mot jurybordene, skjønte jeg at poesislam nok var gøy. Og etter å ha vært oppe første gangen var jeg bare innmari utålmodig etter å få komme opp igjen. Det var ikke fullt like bra som sex, men det slår klining any day, altså. Og nå som jeg har blitt innlandets representant til NM i Oslo til høsten får jeg jo være med i NM til høsten.
 
Jeg må nok trene hele sommeren, for jeg må nok vinne der også. Der får man nemlig en diger gullpokal med lokk som jeg vil bygge en egen pidestall til i stua mi.