Skolen vår. Unga våre.

Marsdal rir igjen. Han sier ting i dagens Aftenposten som det jo igrunn er umulig å være uenig i. Det er klart det er politikerne som skal jobbe for skolen, ikke omvendt. Klart barnets utvikling alltid må være et mål i seg selv. Klart det er uakseptabelt at rektorer juger om spesialopplæringstilbudet på skolen og at lærere stryker fag fra timeplanen for å drille grunnleggende ferdigheter. Problemet er alt det Marsdal ikke sier.

Han sier for eksempel ikke at lærere som stryker fag gjør noe ulovlig og burde sparket på hodet ut av skolen. Eller at det at man må stryke fag for å få ålreite resultater på en prøve der nivået ikke er skremmende høyt, først og fremst forteller at man suger som lærer, eller at man har valgt å jobbe på en skole som ikke virker og ikke har hatt gøtts til å gjøre noe med det, heller. At lærere som gjør sånt ikke setter elevenes utvikling høyest. Derimot prioriterer de sin egen arbeidssituasjon, forholdet til sjefen, egoet sitt, æren sin, eller de behagelig frie arbeidstidene.

Han sier ikke at rektorer som juger når de rapporterer til PPT driver dokumentforfalsk og burde anmeldes. At det er et voksenansvar for alle som oppdager denslags – Magnus Marsdal inkludert – å ta ungas parti og leve med ubehaget når foreldre informeres, PPT får beskjed og skolen anmeldes for brudd på opplæringsloven og rektor for dokumentforfalsk. Nei, da, du får ikke dømt noen, men det ville nok hende rimelig mye sjeldnere etterpå.

Det verste er likevel at Marsdal ikke sier at barnas utvikling skal innebære læring og helst riktig mye av det også. Det er jo så mye som kan defineres som utviklende for barn. Det er jo riktig utviklende å tegne, og å fargelegge, og å klippe, så da er det vel greit å bruke en hel engelsktime på å tegne en katt (uten først å lære noe om ulike måter å gjøre det på, eller om katters anatomi), fargelegge den (uten å diskutere hva slags farger katter vanligvis har hvorfor de har utviklet seg sånn, hvordan pelsfarger går i arv og det merkelige at man kan kloke en katt og få en som ser helt annerledes ut fordi ulike gener aktiveres), klippe den ut (uten å diskutere saksens historiske opprinnelse eller den estetiske forskjellen mellom papirkant og klipp på streken), og lime den inn i boka (uten å snakke om ulike måter å lage lim på, eller å bruke lim man har laget selv) og så skrive CAT under (uten å se på bruken av bokstaven c i engelsk og lære huskeregler for når c først uttales k og når vi sier s og filosofere over hvorfor noen språk skrives omtrent som de snakkes mens andre skrives som de ble snakket for mange hundre år siden). Og tro meg, det holdes mange tegne-farge-klippe-lime-CAT-timer i skolen!

Det er timer elevene lærer fint lite av, og der de utvikler seg langt mindre enn de ville ha gjort hvis de fikk være med mamma eller pappa på jobben. Eller bare ligge hjemme og lese gode bøker eller se Newton på tv. Og vet dere hva? Da foretrekker jeg langt drilling av grunnleggende ferdigheter. Jeg vil faktisk heller ha politikere som tvinger skolen til å jobbe for seg, enn som lar den seile sin egen sjø. Men aller helst vil jeg ha politikere som tør å styre skolen på den gode måten – ved å samle kunnskap om hva som gir god læring og så tvinge alle lærere og alle rektorer til leve opp til den standarden.

Barndommen varer ikke evig. Hver time i livet til sønnen min er dyrebar. Å sløse med hans tid er slemt.