Introduction

English is my first language. I believed it to be the language of my parents, until my mother told my six-year-old self that she was in fact Norwegian. From the time she relocated me from London, I only spoke English with my father. Every night, I’d close my eyes and tell him about my day, about my brother, my mother, my new life. I could clearly see how the words formed strands of light that found their way through the cracks between the window and the sill and flew off to cross the North Sea.

Only when I was grown did I discover my father was in fact Gaelic.

Still, English is the language some of these letters must be written in. It might not be perfect, my English, but it is mine, carried within me and protected with the passion of a child who has lost everything else.

Andre brev må skrives på norsk. De aller fleste folka i livet mitt har jeg bare prata norsk med, og det blir innmari påtatt å bytte språk nå. Altså kan denne bloggen bare leses av nordmenn som skjønner engelsk, men de fleste nordmenn gjør vel det, og hvis du ikke gjør det må jeg bare beklage at jeg ikke kan ta hensyn. Jeg skriver for å få ting ut mer enn for at du skal få noe inn, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg heter ikke egentlig Arne. Det er et psevdonym for psevdonymet jeg bruker til daglig. Jeg skriver for at jeg skal få det lettere, ikke for at moren min skal få det tyngre. Eller for at kjæresten min skal dumpe meg.

Jeg bor i Norge. Du får ikke vite hvor, i tilfelle du er i slekt med meg og kan skjønne hvem jeg er. Det høres litt paranoid ut, men jeg har for mange slektninger jeg ikke kjenner, og man veit aldri hvem som driver med slektsforskning i dette landet.

Når jeg ikke forteller hvor jeg bor, kan jeg dessuten skrive om jobben min. Jeg er lærer. Taushetsplikten gjør at jeg nesten aldri kan dele historier fra jobb, og som de fleste andre voksne elsker jeg å prate om unga mine. De er, tross alt, de mest fantastiske unga i historien. Unntatt når de er besatt av Satan, eller når hjernene deres har blitt spist av mark om natta. Sånt skjer.

Ikke alt jeg skriver om jobben min er sant, da. Alle unger får nytt navn, og noen kan få nytt kjønn og ny alder også. Dessuten kommer jeg til å juge litt om når det jeg skriver skjer. Så hvis jeg skriver om Anna i 5b og du kjenner en Anna i 5b er det nesten helt sikkert ikke henne jeg skriver om, for min «Anna» heter høyst sannsynligvis Peter og går i 6a. Og selv om jeg skriver at noe har skjedd i dag, kan det godt ha skjedd i forrige uke. Jeg bryter ikke taushetsplikten min.