De må føde oss eller pule oss for å elske oss

I går var jeg med på noe historisk.

Jeg er poet, jeg skal ha ord, men jeg har ingen ord for å beskrive hva ordene til Camara Christina Lundestad Joof gjorde med meg. Hva de gjorde med salen, hvordan hele det overveiende hvite rommet pusta i takt med de melaninrike kroppene på scenen. Hvordan de kroppene bar erfaringene til alle kroppene våre, hvordan de dansa fram alle umulighetene, gjorde alt det som aldri syns hypersynlig. Hvordan lyd og lys og scene og kropp og stemme og ord og mening gikk opp i en høyere enhet, blei noe magisk, noe jeg vil kapsle inn i en klump rav og bære rundt halsen, noe som kunne bære oss alle.

Jeg gidder ikke oppfordre deg til å se det. Hvis du ikke bare tar fri fra jobb og reiser til Oslo fra innerst i Finnmark eller ytterst i en veiløs vestlandsfjord, ikke selger bunadssølvet eller synger på gata for å få råd til billett, ikke binder barna til en av stolpene utenfor noen timer, de overlever, liksom, har du ikke fortjent bedre, det er ditt tap.

Jeg har vinni, for jeg lever samtidig som folka som har skapt dette.