I går lå hun nede. I dag er hun død.

Til Cathrine Sørlies minne.
 
I går var hun smertepasient.
I dag er hun død.
Men det var ikke smertepasienten som døde, det var jenta i lett sommerkjole første skoledag, var den rosa eller hvit? Lysegul, kanskje? Jeg husker ikke lenger, men jeg husker sløyfene i håret. Det var august 1982 og jeg fikk bare olastoff eller klare, kjønnsnøytrale farger, svarte kinasko og hårstrikk i krushåret. Hun var en eneste drøm av langt, lyst hår og rosa og blonder og sløyfer både på skolene og i håret. Hun har vært borte lenge, men nå er hun død.

I går var hun linjer av skuffelse og verk i et alt for gammelt ansikt.
I dag er hun død.
Men det var ikke de harde linjene som døde, det var de myke, de som lokkes frem av latter i et barnefjes når en ny ulvunge går for å hente røykvenderen (den ligger i svangerskapet, til venstre for rivjernet) slik hun selv hadde gjort, vi alle hadde gjort på vår første speidertur. Det er lenge siden hun var på sånn tur som man sender unger på. Nå er hun død.
 
I går var hun uten håp.
I dag er hun død.
Men det var ikke håpløsheten som døde, det var tenåringen som håpte på så mye, på rikdom og berømmelse og glamour, hun som ville bytte ut den gule mopeden til Roar med en Cadillac og Roar med en filmstjerne, eller en finansmann, kanskje. Det er lenge siden hun satt bakpå med noen. Nå er hun død.
 
Fred over hennes minne.