Den siste viking

Jeg har jo lest litt i påska, også. Lite minneverdig krim som vanlig, krim er som csi-episoder – god tidtrøyte, og etterpå husker jeg ingen ting. Men så har jeg endelig fått lest Den siste viking av Johan Bojer, en sagnomsust bok som jeg jo har skjønt at man bør ha lest, omtrent som Bjørnson eller Sandel. Det ingen hadde husket å fortelle meg er at boka er genialt godt skrevet, at den er spennende, og morsom, og … rørende. Ikke sånn ekkel sippe-syte-rørende, men sånn rett på og uten omsvøp og sentimentalitet som jeg får klump både i halsen og i magen av.
 
Her skildres et Norge som – til tross for at det ikke er så fryktelig langt unna i tid – ligger evigheter unna det jeg lever i hva trygghet og velstand angår. Men til tross for at kulden og angsten og håpløsheten og slitet skildres så livaktig at jeg får neglbitt av å lese, har Beyer en sånn gjennomgripende kjærlighet til det samfunnet han skriver om, til de slitte menneskene og de grå stuene og det kalde havet og ikke minst den stødige fembøringen og livet i løftingen og på bua, at jeg ved endt lesing nesten lengter etter å få stå i vind og sno med votter som har frosset fast til fingrene i åpen båt på et hav som truer med å sluke alle som har våget seg ut på det. Nesten.
 
Og når den romantiserende galskapen har lagt seg, sender jeg mange vennlige tanker til Velferdsstaten. Takk gud for at ikke jeg, eller ungen min, eller noen av elevene mine, eller noen andre i dette landet, vil bli tvunget til å sette livet på spill for et håp om mat til seg selv, sine gamle, uføre foreldre og sine åtte barn. Takk Gud for investeringslån og studielån og husbanklån og overføringer og subsidier og helsesøster og barselpermisjon og uføretrygd og alderspensjon og arbeidstilsynet. Eventuelt takk Einar Gerhardsen.
 
Tilbake til boka: Les den. Den er en nytelse.