Høstens høydepunkter: – Jeg har lært at det ikke er jeg som er hårsår. – Jeg har aldri snakka om rasisme før, men nå kan jeg ordene. – Jeg har skjønt at jeg ikke er aleine. – Jeg følte alt du sa. – Takk for at du kom. Nå tror jeg lærerne må ta på…
I går var jeg med på noe historisk. Jeg er poet, jeg skal ha ord, men jeg har ingen ord for å beskrive hva ordene til Camara Christina Lundestad Joof gjorde med meg. Hva de gjorde med salen, hvordan hele det overveiende hvite rommet pusta i takt med de melaninrike kroppene på scenen. Hvordan de…
Når vi først har begynt å snakke om bistand: Jeg håper vi kan være enige om at man må forstå et problem for å kunne løse det. Og er det noe den norske samtalen om liv i andre deler av verden viser, er det at vi skjønner så lite at det er meningsløst å tro…
Jeg burde ikke poste dette. Jeg er sjuk, og hadde jeg hatt krefter til å krangle på nett burde jeg brukt dem til noe nyttig. Men jeg har som kjent ingen selvkontroll: Jeg sliter med årets tv-aksjon. Skikkelig. For det første fordi Plans plan for å forhindre barneekteskap er … underlig. I deres egen informasjon…
I går dukka det opp en artikkel fra Vi Menn (utgitt av Egmont) i feeden min. «Jounalist» Johnny Haglund har tatt en slags safari til det nordlige Namibia. Det er ikke et veldig rikt dyreliv der, men til gjengjeld har han funnet noen skikkelig eksotiske mennesker han gjerne vil skrive hjem om. Eller – er…
Har sett introen til det Ramm-showet og tenker at NRK mangler noe kompetanse, altså. Hvis alle som jobber i den redaksjonen bor under en stein bør de kanskje hente inn noen som følger bittelitt med i tida vi lever i, som av og til leser en kronikk eller nyhetssak, eller kanskje til og med en…
Mona Nesje vil ikke demonisere kreftene som arbeider mot rasisme. Jeg tenker at hvis sannheten er demoniserende, får folk heller leve med litt demonisering. Dette er bare min sannhet, men jeg var der, jeg levde den, og uansett hvor mange andre sannheter som finnes der ute, gjelds denne også. Og så mye pes som jeg…
Jeg husker historietimene på skolen. Bildene av skjeletter trukket med sprukken hud, hauger av dem, bleke og nakne i ubarmhjertig blitzlys. Fortellingene om Grini, om samhold og håp, men også om sult og fortvilelse. Aller størst inntrykk gjorde en liten fortelling om tortur: En motstandsmann blir bakbundet og trukket med en murtrapp etter føttene med…
To overraskelser den første gangen hun får sett ordentlig på ham: Han er hvit. Han er mann. Han har ikke løse brune krøller slik hun hadde ventet, han har ikke lys brun hud. Han er blond, og blek, eller rød av raseri. Han har utrolig mye hud mellom bena som det er vanskelig å holde…