De unge lettpåvirkelige

Som lærer har jeg møtt ikke-kristne foreldre som syns elevene hører alt for mye om Jesus på skolen – og kristne som syns at de hører for mye om alle mulige andre religioner. Jeg er riktig flink til å klappe dem på skulderen og roe dem ned og forsvare læreplanen i Krl eller Rle eller hva det måtte hete for øyeblikket, for jeg vet jo faktisk at det ikke spiller noen rolle hva elevene lærer i de timene. Indoktrineringen forgår ikke da, men i spisetiden, eller i morgenstunden, eller når jeg ellers holder på med å lese for elevene.
 
Jeg har blitt riktig flink til slik indoktrinering. Jeg er veldig glad i Astrid Lindgren: Emil gir humor, evne til å le av seg selv og andre og særlig sinnamenn. Ronja Røverdatter er medisin mot tidlig kjæresteri som kan ødelegge et godt klassemiljø. Mio gir vilje til å kjempe for noe, og Brødrene Løvehjerte gir motet som skal til for å klare det. Men jeg bruker selvsagt også andre forfattere flittig, Lise Blomquist i klasser som tror at gutter er tøffere enn jenter eller omvendt, Roald Dahl for unger som rett og slett aldri har lært forskjellen på dannet og udannet (som er noe helt annet enn unger som velger å være udannede. Det siste er ofte fornuftig). Og så videre og så videre.
 
Og i motsetning til kjedelige fortellinger fra barnebibelen eller lignende religiøse skrifter, virker det jo faktisk. Ungene sitter der med grovbrødskivene eller samosaen sin og suger inn uten filter. Og fordi bøkene vi leser er skrevet i en kristen protestantisk kultur (om forfatterne er aldri så mye blodateister) gir de typisk protestantiske idealer videre til barna. Det er bedre å være god mot fremmede enn mot sine egne. Det er bedre å arbeide hardt enn å få. Det er bedre å gi enn å bytte. Det er bedre å kjenne etter hva som er rett og galt enn å stole på autoriteter. Det er evangeliet i hjertene og den bortkomne sønnen og opprør mot fariseerne over hele linja, altså.
 
Hadde jeg vært tilhenger av en kollektivistisk, autoritetsbundet religion som katolisismen eller Islam, hadde jeg tatt unga mine ut av spisepausen, ikke av religionstimene. Det tenker jeg temmelig mye på om dagen, for jeg prøver å skrive barnebok. Og ikke nok med at den skal være så spennende at elevene glemmer å tygge og så lett å forstå at alle får med seg innholdet og så god å lese at læreren anbefaler den for de andre lærerne men ikke så skummel at foreldrene klager over mareritt. Nei, den skal også lære elevene noe jeg vil de skal lære. Og hva er nå egentlig det?
 
Er det for eksempel forbilledlig å forlate familien sin for å gå i døden for fremmede? Eller å gi og gi til man ikke har mat igjen til sine egne barn? Er det alltid så lurt å tenke selv, eller hender det at det er greit å lytte til dem som kan og vet mer? Det er ikke greit å si, syns jeg, barn av en vestlending og en syvendedagsadventist som jeg er, opprørsk til tusan og befengt med en protestantisk arbeidsmoral som får kona til å le seg skakk.
 
Mon tro om man skulle holde seg til voksenbøker. Det er mye greiere å skrive for folk som er gamle nok til å ta ansvar for sin egen moralske utvikling.