Kjære pappa.

Jeg hadde glemt hvordan savn kjennes. Nå kjenner jeg det igjen, og når jeg ligger i mørket og verker i hver pore, når hendene mine dunker og svir fordi de ikke kan stryke han over håret, når lungene mine truer med å slutte å puste fordi oksygen uten Moa-partikler i ikke virker uansett, må jeg stadig åpne øynene og se meg om. Jeg holder meg fast i de beige gardinene som ikke ligner det minste på de psykedelisk mønstrede som hang i tante Solvors hus lenge etter at det hadde blitt vårt, i rammemadrassen uten utskåret sengegjerde, i virkelighetens nå, for glemmer jeg det et øyeblikk, glipper tid-tom-kontinuumet og jeg blir seks igjen. Like verkende tom og skrikende ensom, men det er du som mangler, ikke Moa.

Jeg ønsker meg feber, sånn jeg husker at jeg ønska meg feber da jeg var seks. Har man feber, kan man bli liggende under dyna mens smertene raser gjennom musklene og brenner i huden. Har man det ikke, må man stå opp og late som om man ikke er et eneste stort blåmerke, en byll av verk man er redd skal renne ut av munnen hvis man åpner den. Og jeg har ikke feber, så jeg går på jobb, men jeg føler meg aldri trygg på at det ikke er gørr som kommer ut når jeg snakker. Så jeg prøver å være ekstra blid, ekstra mild, tålmodig og snill. Når en elev spør om vi kan gjøre noe gøy, for eksempel, lager jeg naturfagsforsøk på sparket, fordi de elsker å ha diktat har vi diktat til stadighet. Jeg prøver å lage setninger jeg veit de vil le av. Sola ser liten ut fordi den er hundre og førtini millioner sekshundre tusen kilometer borte, sa jeg i dag, de fniste av det store tallet, noen av de som er opptatt av å være flinke så nervøst på meg, redde for at de måtte skrive det tallet. Skriv kilometer, sa jeg, og da fniste de også.

Da vi så på fasiten sammen og snakka om forskjellen på støre og større, fikk Kasper skryt for å ha hørt om Jonas Gahr og Nora fikk til og med lov til å fortelle at hun liker å fiske med bestefaren sin fordi hun visste at det finnes en fisk som heter stør. Det har riktignok sammenheng med at Nora må få spesialbehandling fordi foreldrene hennes måtte be om unnskyldning for å ha lært henne at muslimer ber til djevelen og helt sikkert leiter etter en mulighet til å hevne seg, men likevel. Jeg prøver med dem alle sammen.

Når jeg står sånn og later som om jeg er tålmodig og grei mens verk og råte bobler i meg, kan det også rives hull i minnefilteret mitt, hull jeg kan falle gjennom så jeg blir seks igjen og står på det nye kjøkkenet og smiler høflig når tante Margit retter på norsken min eller gjør narr av faktene mine eller forteller meg at jeg må lære å spille fotball faderlig fort hvis jeg skal klare meg på skolen, jeg som er så dum at jeg kan lese og alt. Det var den samme følelsen av overhengende fare, av at hvis noen fikk vite hvordan jeg egentlig hadde det, hvor full av uhumskheter jeg var, ville de vende meg ryggen, stenge meg ute, kanskje slå meg ihjel sånn for sikkerhets skyld. Men akkurat som det glapp for meg innimellom da så jeg freste til mamma eller slo Andreas, glipper det nå også.

Da de som hadde alt rett sto på stolene for å motta ovasjoner i dag, for eksempel, og Kai kasta seg fram og rev stolen til Elise over ende, da glapp det. Jeg sa ingen ting, men jeg veit at jeg slapp det hatefulle raseriet ut i blikket jeg sendte han. Jeg lot han se hvor rasende jeg var, og da er det nærmest ondskapsfullt å legge opp et rolig, men bestemt ansiktsuttrykk og en balansert stemme. Snakk om uforutsigbar og skummel voksen. Jeg gjorde det likevel, jeg ba han sette seg, gjennomførte timen, holdt han igjen i friminuttet . Han sto ved pulten sin og skulte på meg.
«Hva er det?»
«Du kunne knekt ryggen på Elise da du dro i stolen hennes.»
Han stivna. Jeg lurte på om han hadde glemt det eller om han bare håpte veldig på at jeg ikke kunne huske tjue minutter tilbake i tid.
«Det var ikke meg.»
«Jeg så at det var deg, så det skal vi ikke diskutere. Hvis du lyver om det en gang til, går vi rett ned på Ragnes kontor og så ringer hun hjem og så har vi det gående. Vil du det?»
Han rister på hodet.
«Fint. Det jeg vil diskutere er hva vi kan gjøre sammen for at det ikke skal skje igjen.»
«Det – var – ikke – meg.» Ordene kom støtvis, som om han prøvde å holde dem igjen men ikke klarte å la være å spytte dem ut, fordi han virkelig hadde glemt at det var han, kanskje, eller fordi han ville sjekke om jeg holder det jeg lover.
Jeg holder alltid det jeg lover.
«Kom,» sukka jeg. «Vi går.»
«Nei!»
«Jo. Dette har vi gjort før, Kai.» Jeg strakk ut ei hånd og strøyk han over armen. «Det er ikke verdens undergang. Og neste gang får du sikkert til å snakke med meg i stedet for med Ragne.»
«Vi kan snakke nå!»
«Nå er det for seint. Men du kan fortsatt velge gå til Ragne sjøl.»
«En sjanse til?»
«Jeg driver ikke med sjanser, jeg, veit du. Vil du gå sjøl?»
«Nei!»
«Nei vel. Da ringer jeg til Ragne og ber henne hente deg.»
«Nei! Vær så snill! En sjanse til!»
«Men klarer du å gå sjøl, da, Kai?»
«Nei!»
«Da må jeg ringe. Det er helt i orden, det. Hun skjønner jo at det er vanskelig.»
«Hun skjønner ikke en dritt!»
«Det tror jeg nok hun gjør. Men du? Hvis du vil, kan jeg bære deg ned?»
Han så vantro på meg.
«Bære meg?»
«Ja? Så slipper du å gå?»
Jeg har jo bært han til sosiallæreren før, men da har han vært midt i et raserianfall, sparkende, spyttende, brølende. Jeg har aldri hatt anledning til å spørre først.
Han sank sammen mot pulten sin og nikka så vidt med hodet.
«Kom, da!»

Jeg løfta han opp og holdt han inntil meg. Han lukta metallisk av svette og aggresjon, han var kantete og stiv av spente muskler. Han rørte seg ikke, sa ingen ting. Jeg bar han gjennom de tomme gangene og ned trappa til Ragne. Der satte jeg han forsiktig ned på en stol, som om jeg bar han fordi han hadde skadet et bein.
«Kai reiv over ende en stol som Elise sto på,» sa jeg til Ragne. «Jeg så at han reiste seg fra stolen sin og gjorde det, men nå klarer han ikke innrømme at det var han. Da kommer vi jo ingen vei med å snakke sammen. Hadde vi vært litt mindre heldige hadde Elise gått baklengs over pulten sin og brekt ryggen, så vi må nesten legge en plan for hvordan vi skal unngå sånt i fremtiden.»
«Javel,» sukka Ragne. «Og hvorfor bærer du ham?»
«Vi blei enige om at det var lettest sånn,» svarte jeg. Så snudde jeg meg og gikk. Det var Kai hun skulle snakke med, ikke meg. Jeg hadde tjue minutter igjen å spise matpakka på, tjue minutter jeg kunne gjemme meg foran datamaskinen, være i fred, la maska slippe.

Da jeg var seks, gjorde jeg det under dekke av å lese Donald. Jeg har ikke lest Donald siden, jeg forbinder figurene i Andeby utelukkende med influensaverk det aldri blei feber av. I dag kjøpte jeg Donald på vei hjem, en hel pocket, jeg leste den fra perm til perm og ingenting blei noe bedre av det.

Du ga meg trening i å savne. Jeg burde være god på dette, men jeg føler meg bare tvers gjennom elendig.

---

9 kommentarer