Kjære, kjære Mahdi.

Som jeg savner deg! Hver gang Moa er hjemme på besøk noen dager går jeg rundt meg sjøl, dels fordi jeg savner han, men mest fordi jeg er så misunnelig. Jeg vil være med, sånn som i gamle dager. Jeg vil slenge meg ned i putehjørnet i stua og spise sukkermandler og te med kardemomme. Jeg vil høre deg snakke om korrupsjon og invasjon, om kapitalisme og imperialisme. Jeg vil høre deg snakke om kunst! Du var bare sånn passe imponert over at jeg hadde brukt alle konfirmasjonspengene mine på et vrak, men du inspirerte meg til å sette høyere mål enn å få vraket til å gå før jeg tok lappen på attenårsdagen. Jeg skulle ikke bare til skolen den dagen i en bil jeg hadde fiksa sjøl, jeg skulle kjøre en pen bil som jeg hadde både fiksa og pynta. Stilen du foretrakk var litt for glorete for meg, jeg var redd for hva folk ville tenke, at noen skulle kalle bilen min homo.
«Aldri bry deg om hva folk sier,» sa du. «Rosa er en sterk, vakker farge!»

Ville du brydd deg om om folk sa at sønnen din er homo?

Han forteller at du fortsatt spør etter meg innimellom. Han hilser omtrent en gang i året, når han sier at vi har møtt hverandre tilfeldig eller snakka sammen på face. Han har foreslått at jeg skal være med på besøk, men jeg har vært så redd for at jeg ikke skal klare å holde maska, holde hemmeligheter, holde fingrene unna de svarte krøllene til Moa. Hva skjer om du avslører oss? Om du får vite at Moa og jeg ikke snakker sammen årlig, men hver dag? At vi bor, i hver vår leilighet for sikkerhets skyld, men rett over gangen for hverandre. Som oftest spiser vi hos han, som oftest sover vi hos meg. Når du er på besøk, holder jeg meg inne hele helga. Når mamma er på besøk, reiser Moa hjem til deg.

Den veldig gode jobben Moa tilfeldigvis fikk i Tromsø og ikke kunne si nei til, jobba vi og Jon Kanon i månedsvis for å skaffe han. Jeg skulle studere der, nemlig, og avtalen vår var at hvis jeg blei igjen i bygda og var helt hemmelig kjæreste til vi var ferdige på videregående, skulle han bli med meg når jeg skulle studere etterpå. Vi trivdes ikke noe særlig i Tromsø, det var kaldt og mørkt og marinert i alkohol. Du hadde neppe vært så begeistra for at Moa fikk meg som kompis hvis du hadde visst hvor mye jeg drakk på den tida, jeg svømte gjennom ungdomsskolen og det første året på videregående med ei flaske i sekken bestandig. Det var ikke dårlig heimert, heller, det var rein og god polsprit som Jon Kanon kjøpte til meg i Oslo. Han kjøpte musklene mine også der, lyseblå femkanter i små hvite bokser merka «vitamin C 15». Når jeg tenker meg om, har jeg nok øvelseskjørt med deg mens jeg var langt over promillegrensa. Men etter at jeg fikk lappen, etter at bilen begynte å gå, etter at Moa og jeg blei hemmelige kjærester i baksetet, slutta jeg å drikke. Jeg slutta å ta pillene, også. Jeg trengte ingen av delene, for jeg hadde lys i livet mitt og når ingen så kunne jeg suge det i meg gjennom naken hud og drikke det av tunga hans. Jeg blei ikke prinsipielt avholds, men jeg drikker aldri mye. Moa begynte aldri. I våre kretser i Tromsø var det visst bare ordentlig religiøse folk som ikke drakk mer enn de spiste. Vi fikk ikke så mange venner, noen av oss.

Det var derfor vi flytta den første gangen, vi tenkte at et lite sted ville passe oss bedre, bygdebarn vi var. Men det blei for små forhold der, umulig å skjule at Moa og jeg var venner og mer enn venner. Det var først da vi flytta hit at vi slo oss skikkelig til ro, fikk hver vår vennekrets, begynte å gå ut med kolleger, fikk system på klesvask og oppvask og matlaging. Vi har det godt her. Jon Kanon hadde helt rett i at et liv i skapet ikke nødvendigvis er et dårligere liv.

Det har blitt vanskeligere i det siste. Jeg har fått ny klasse på jobb, de er temmelig ville, utrygge, aggressive, svikta. De trenger hele meg. Særlig de som skal vokse opp til å bli som meg.

Vi pleier å si at man selvsagt ikke kan se hvem som er homo. Men vi homoer, særlig vi skaphomser, vi kan lukte en annen homo på lang lei. Vi kaller det å ha gaydar. De tegnene vi ser etter er ikke de du ville sett etter, det handler ikke om damer med kort hår eller menn med knekk i håndleddet. Det er helt sant at du ikke kan se det, men jeg kan. Jeg ser hvem de ser på, hvem de lytter til, hvor de fester blikket når de snakker med meg. Jeg ser hva som får dem til å rødme, når de trekker hendene til seg som fra en flamme, hvordan pupillene deres oppfører seg når de er sammen med vennene sine. Jeg ser en helt udefinerbar kjønnsoverskridelse, en måte å være i verden på som er definert som feil, og jeg ser bevissthet eller ingen bevissthet rundt at man er feil. Klart jeg veit hvem som er homo. Kasper er homo. Kai er høyst sannsynligvis homo. Og stakkars, stakkars Nora, hun er homo, hun og.

Kasper veit det godt allerede. Han veit også godt at det vil bli brukt mot han hvis noen får vite det. Jeg burde være en sånn modig voksen rollemodell, en sånn som med den største selvfølgelighet kan fortelle at kjæresten min er mann. Det ville gjort mye for Kasper.
Kai veit det ikke. Han kommer ikke til å oppdage det på en stund, heller, han er så umoden og sint på verden at han neppe finner rom for å bli glad i noen før han er voksen. Det spiller neppe så stor rolle for Kai om jeg kommer ut av skapet.

Jeg håper ved Gud at Nora ikke veit noe. Jeg håper hun lærer seg fortrengning så godt at hun ikke skjønner noe som helst før hun er tjue. Nora vokser opp i en av våre strengere menigheter, skjønner du, og tanken på at hun kanskje ligger våken om nettene i skrekk fordi Gud ser hjertet hennes og veitat hun fortjener helvetes pinsler er ikke til å bære.

Jeg burde være stolt homo i klasserommet for Nora. Jeg burde være smilende og trygg og glad, jeg burde vise meg hele meg at jeg virkelig ikke tror at jeg kommer til helvete. Jeg burde snakke om kjærlighet, om det største av alt, om at hvis Gud er kjærlighet, da bor Gud i rommet mellom Moa og meg, at jo mindre rom det er der, jo mer Gud blir det plass til.

Jeg kommer ikke til å si noe til noen. Gjør jeg det, blir rommet borte, Moa blir borte, det gir han klar beskjed om hver gang jeg nevner det. Det er ikke det at han skjemmes over meg, det er ikke det at han ikke syns kjærligheten vår er vakker nok til å vises fram, han bedyrer det. Det er bare det at han har kjærlighet til dere også, til moren sin, men særlig til deg. Han vil ikke være grunnen til at du mister respekt, mister aktelse, mister innflytelsen du har.

Jeg tror det er en helt ubegrunna redsel. Jeg tror ikke du bryr deg det minste om hva andre måtte si om gutten din. Du ser jo hvor sterk han er. Og hvor vakker.

---

11 kommentarer