Kjære Gærne-Frida.

I går hadde jeg bilen min på verksted for å skifte ei jævla lyspære. Arne, 18, skjemmes ned i skoene, men de lager bilene sånn nå, at man ikke får skifta ei pære uten spesialverktøy. Det skulle vært kriminelt. Det er ikke bare-bare å bygge sin egen bil lenger, heller. Jeg hadde neppe fått EU-godkjent vraket mitt. Jeg har vurdert å kjøpe en Volvo 740 fra ’88 – det blir regna som veteranbil, og da betaler man knapt avgifter. Det ville betydd litt, å ha en bil jeg kan mekke sjøl. Kanskje jeg kunne følt meg som meg sjøl igjen, har jeg tenkt.
Jeg har ikke gjort det på en stund, skjønner du. Det kjentes som om jeg hadde mista meg.

Når jeg ser tilbake, tenker jeg at jeg la igjen en god bit av meg sjøl i verkstedet ditt da jeg dro. Av den tause gutten som drakk sur traktekaffe og røyka Gul mix og leste til privatisteksamen er det lite eller ingenting igjen. Jeg er så full av ord at du vil ikke tro det, jeg står i et klasserom og spyr ut det du ville kalle pisspreik hver enda dag. Jeg har blitt pedagog til fingerspissene, og jeg lurer på om jeg gjør ungene verdens største bjørnetjeneste når jeg tilpasser og utvider språket mitt, parafraserer og gjør undertekst eksplisitt, undertrykker kroppsspråk for å unngå dobbeltkommunikasjon, kontrollerer ansiktsuttrykkene for å forsterke budskapet. Det var da ingen som holdt på sånn da jeg var barn? Jeg lærte et annet språk, et stille et. Du sa aldri «Jeg har ikke tålmodighet til å snakke med barn, det er best dere går et annet sted». Du så på oss, bare, og så la vi beina på nakken og løp. Vi vokta oss vel for å kalle deg Gærne-Frida der du kunne høre oss, for vi trodde det var et økenavn, vi visste ikke at det var en hedersbetegnelse du hadde gitt deg sjøl.

Jeg drakk meg til mots første gang jeg skulle snakke med deg. Det var Jon Kanon som hadde fått meg til å gjøre det, han sa at ingen kom til å gi meg så mye for pengene som du, og da jeg nølte lo han og spurte om jeg var redd deg. Det kunne jeg jo ikke være ved, jeg var femten år og hang i pull-up-stanga hans. Jeg blånekta for at jeg var redd mens jeg holdt på å pisse i buksa. Sist jeg hadde sett deg, hadde du håret til alle kanter og ei hagle i den ene hånda. Du hadde trukket overleppa bakover og de buskete øyenbrynene nedover, du brølte som en bjørn.
Jeg har aldri løpt så fort i hele mitt liv. Jeg hadde vedda et fotballkort på at jeg turte å ta et rips fra en busk i hagen din, og så stille som jeg lista meg skjønte jeg ikke hvordan du hadde kunnet komme ut fra ingen steder for å skyte meg med hagle. Ingen i vårt årskull gjorde det veddemålet igjen.

Da jeg åpna grinda di nå, lå håret rett vei, og jeg så ingen hagle, heller. Du nikka da du så meg, så jeg skjønte at jeg fikk komme inn. Du sto stille, så jeg skjønte at du venta på meg. Da jeg gikk bort til deg, rakk du fram hånda, så jeg skjønte at jeg var velkommen. Så begynte du å gå mot kirkegården, så jeg skjønte at du visste hvorfor jeg kom.
«Jon Kanon har vært her?» spurte jeg.
«Han er støtt det,» svarte du. Du viste meg tre vrak. Jeg valgte et.
«Det er verdt mer enn du har,» sa du, «så du får takke Jon for at du får det.»
Da Jon kom med traktoren for å hente vraket, lå det en gammel jekk i baksetet, så jeg skjønte at du likte meg.

Du glemte meg ikke, heller. Du kom kjørende i en rød ’88 Toyota pick up med deler eller verktøy med jevne mellomrom, innimellom kom du bare for å se hvordan prosjektet gikk. Jeg hadde pugga navnene på alle motordelene alt før jeg fikk bilen, før du kom første gang hadde jeg stor sett øvd på å åpne og lukke panseret karslig og bredbeint, å jekke opp og ned og å trille inn og ut på liggebrettet. Jeg skulle begynne på teknikk en måned seinere. Jeg regna med å være blant de dårligste til å mekke, men jeg ville se tryggest ut når jeg gjorde det.

Andreas satt på en pinnestol i garasjen og så på meg. Jeg hadde lova at han skulle få hjelpe til når jeg begynte, men jeg hadde ikke begynt enda, og han fant ingen glede i å åpne panser eller trille på liggebrett så han venta. Da du kom stilte du det samme spørsmålet han hadde stilt en million ganger:
«Han du begynt?»
Jeg rista på hodet.
«Bra,» sa du. «Her er ei papplate du kan tegne av topplokket på. Sett fast boltene der så du husker hvor de skal når du skal skru dem på igjen. Og her er en dynamo jeg tror du trenger, du kan betale seinere.» Så kjørte du igjen, og jeg tegna topplokket så nøyaktig jeg klarte før jeg tok mot til meg og ba Andreas komme bort til bilen.
«Nå begynner vi,» sa jeg.

Andreas sto mest og så på, og så lenge jeg forklarte hva jeg gjorde, var han fornøyd med det. Da skolen begynte og Moa kom, var vi to par hender som skrudde og et ekstra par øyne som bare så. Men gikk jeg innom deg for å kjøpe ei drivstoffpumpe eller en coil, gjorde jeg det aleine. Svingte du inn på tunet for å se om vi hadde tappa girolje eller fått den coilen på plass, trakk de to andre seg tilbake. Du verken så på eller snakka til dem, det var meg du kom for å treffe, det var jeg som hadde kjøpt vraket, hjelpemannskapet mitt brydde du deg ikke om.

Det var til deg jeg kjørte først da jeg fikk lappen. Jeg var to timer for sein til skolen på grunn av oppkjøringa, men å kjøre vise meg fram for noen andre før deg var uaktuelt. Da du smilte, slo det meg at det hadde jeg aldri sett deg gjøre før. Du ga meg vinterdekk i oppkjøringsgave.

Klart jeg visste at du var mekaniker. Jeg hadde vært i verkstedet ditt flere ganger. Men like fullt tenkte jeg på deg som Gærne-Frida, like fullt var det kirkegården jeg først og fremst forbandt deg med. Det var de som syns det var skammelig, at det som hadde vært matjord var strødd med bilvrak som sikkert lakk all slags kjemikalier, at det vakre kulturlandskapet blei skjemt av rustent metall.
«Ungene må være redde,» forklarte du en gang, «hvis en av dem skader seg på kirkegården, er det over for meg.»

Hadde jeg tenkt at jeg kunne fått læreplass hos deg, hadde det kanskje ikke vært så utenkelig å bli i bygda. Men tanken slo ikke meg mer enn den noen gang hadde slått noen andre, så å slå seg til ro hjemme gjennom læretida virka som et mareritt. Moa og jeg satt i baksetet på en skogsvei, vi hadde hatt sex, nå var det like før vi begynte å slåss, jeg var så sint at jeg grein, Moa hadde ei bleik stripe rundt munnen og røde flekker i kinnene.
«Hvis vi ikke kommer oss bort herfra, kommer vi til å dø!» sa jeg, blant mye annet i samme melodramatiske dur.
«Hvis jeg reiser, dør moren min,» sa Moa, igjen og igjen. «Jeg kan ikke dra. Dra du, hvis du ikke elsker meg.»

Jeg dro, jeg gikk på trynet, jeg kom hjem igjen og trengte læreplass på dagen. Så fikk jeg bruke de neste par åra i verkstedet ditt. Du lærte meg det du syns jeg trengte å kunne, tatt i betraktning at jeg ikke skulle bli mekaniker uansett. Som oftest viste du meg ting uten å prate mer enn nødvendig, men innimellom lot du bil være bil og så prata du i timevis. Du fortalte hvor du kom fra, hvordan du blei Gærne-Frida, hvorfor du trivdes så godt med å være det. Jeg tok taust imot, og jeg fortalte ingenting videre. Jeg mistenkte at verken Jon Kanon eller noen andre visste det jeg etterhvert fikk vite om deg.

Resten av tida satt jeg med bøker i matte og fysikk og fransk, da jeg tok svennebrevet tok jeg også privatisteksamener nok til å få full studiekompetanse. Da jeg begynte på lærerskolen, tenkte jeg at jeg ville bruke alt jeg hadde lært i det verkstedet, at fortellingene dine hadde utvida forståelsen min for hva som gikk an å oppleve og å overleve, at det ville hjelpe meg i møte med flyktningbarn og andre med traumatisk fortid. Jeg tenkte at jeg aldri ville glemme hvor viktig det er å få bruke hendene, å få lage noe, å få noe til. Jeg trodde jeg skulle bli en sånn lærer som tar ungene med ut så de får bruke hele seg og hele verden.
Siden har jeg stort sett stått i et klasserom og prata piss.

Det er piss de måles på, ungene, og dermed er det piss jeg måles på, og sjøl om jeg ikke er en av de lærerne som måler meg sjøl på hvor mange av elevene mine som nådde nivå 3 på den nasjonale prøva eller hvor fort mottakselevene mine blir gode i rettskriving, syns jeg det er slitsomt når sjefen min er sur. Jeg føyer meg, jeg får ungene til å føye seg, vi bøyer verb og pugger gloser og driller riktig oppstilling og to streker under svaret. Men nå tror jeg det løser seg, Frida. Nå tror jeg alt du lærte meg endelig kan komme til nytte.

Jeg har overtatt en klasse som har temmelig lave forventninger. Kollegene mine er himmelfalne over at elevene mine ikke lenger står bak 90 % av alle konfliktene i friminuttene. Sosiallæreren er lykkelig over at hun ikke må snakke med noen av dem stort oftere enn en gang i uka. Helsesøster har takka meg for at hun nå har tid til annet enn å plastre barn mine elever har skada. Foreldregruppa har tårer i øynene fordi barna deres ikke lenger går på skolen med vondt i magen og kommer hjem med hodepine. Og om alle elevene ender på nivå 1 på alle nasjonale prøver, er det ingen som vil finne på å tenke at det er min skyld.

Jeg kan gjøre hva faen jeg vil.

Vi løper hver dag. De tjukkeste potetsekkene er strammere nå, og ingen gråter fordi de tror det er farlig å få sting. Alle elevene kan bruke en tollekniv uten å drepe seg sjøl eller hverandre, sjøl Kai som gjerne prøver å dytte medelever foran bussen bruker kniven bare til å spikke med. De kan tenne bål, og slukke det igjen. Vi har rydda skolekjøkkenet for rester enda ikke utgått på dato, og de har kokt havregrøt og bønner og ris og stekt pannebrød, de veithvor lite de trenger av hver for å klare seg i et knipetak. I forrige uke var vi ute og plukka brennesle til te, og de drakk hver sin kopp mens jeg leste høyt fra «Mens far var på Grini». Jeg har samla spiker og plank, i løpet av våren skal de få både sage og hamre.

Etter storefri i dag skulle vi egentlig snakke om Karma. Men jeg må ha vært snill i mitt forrige liv, for elevene sto rolige på rekke utenfor klasserommet helt av seg sjøl, de smilte og gikk rolig inn, ingen hadde sloss, ingen ville krangle. Alle satte seg, alle blei stille. Nora smilte. Ali lente seg fram over pulten.
«Arne? Kan vi ikke gjøre noe gøy?»
Jeg så meg liksom forvirra rundt i rommet.
«Hørte dere noe? Jeg syns liksom jeg hørte lyd, men jeg ser ikke en eneste hånd i været!» Noen humret. Ali lente seg tilbake, han sukka overdrevent, men han så temmelig fornøyd ut. Nora strakte en arm i været.
«Ja, Nora?»
«Kan ikke vi gjøre noe gøy?»
De lo. Ikke høyt eller støyende, men trygt og ekte og i full samhørighet med hverandre.
«Klart vi kan!» svarte jeg. «Vi kan ha naturfagsforsøk!»

De jubla så høyt at man skulle tro jeg hadde lova dem fornøyelsespark. Men de falt raskt til ro, de hjalp meg å fordele plastglass og termometre, de fylte varmt, kaldt og lunkent vann og målte temperaturer, de satt stille og fulgte med mens jeg tok rapport og regna ut gjennomsnittstemperaturer. Jeg veit ikke hvordan det var da du gikk på skolen, men gjennomsnitt er ikke pensum i fjerde klasse, altså. De hang med likevel. De ville henge med.

Når jeg gikk rundt med issørpe og nykokt vann noterte de alle flittig temperaturen, de rakk opp hånda for å fortelle hva de tenkte om temperaturstigning og senkning og om hvilke temperaturer menneskekroppen er komfortable med. Kasper kommenterte at det var skikkelig flaks at vann kokte på 100 grader og frøys på null, da var det lett å huske! Da jeg lo og forklarte at det var sånn Anders Celsius lagde skalaen vi måler temperatur med kunne jeg formelig se hjernene arbeide, det var vanskelig å skjønne at temperaturskalaen ikke var naturgitt men de ville gjerne forstå det likevel. De ville lære. De var villige til å jobbe for det. Jeg kjente det svi i fingre og tær, jeg visste at lykken som brant i meg syns i ansiktet mitt. Barn er lette å lure, de vil så gjerne tro at man vil dem vel, så de aksepterer påstanden samme hvor dårlig du spiller. Alle barn kan likevel kjenne igjen ekte kjærlighet når de ser det. I de siste minuttene av den timen elska jeg klassen min.

Jeg hadde rett da jeg begynte på lærerskolen: Du har gitt meg en gave av de sjeldne. Jeg bare trengte litt tid før jeg klarte å ta den i bruk.

---

19 kommentarer