Kjære Jannicke.

Husker du meg? Jeg har løfta deg opp med ski og staver og termodress og løpt hujende rundt og rundt skiløypa utenfor skolegården med deg. Ned den lille slake bakken hukte jeg meg ned så det skulle gå fortere, hvinte så det skulle bli ekstra spennende.
«Vil du mer?» spurte jeg.
«Ja,» lo du, igjen og igjen. Armene verka etterhvert, jeg heiv etter pusten.
«Vil du mer?» spurte jeg igjen, og igjen. Du svarte ja hver gang, og jeg kunne bært deg til Sverige.

Det hadde starta som en helt vanlig dag på skolen vår, en sånn med et helt vanlig storefri der de helt vanlige lærerne som vanlig så vekselvis ned i sine egne kaffekopper og opp på været som akkurat denne dagen besto av et uvanlig tungt snøfall. En god gjeng fra klassen min jobba beinharde skift i friminuttene for å holde skisporene ved like, men jeg var ikke med dem, for jeg passa på klassen din. Jeg fulgte med på de som sentra på fotballbanen, de som ga sisten og lot seg fange igjen, de som kasta mjuke snøballer, jeg hørte dem rope kom igjen, Andreas! Kom hit, Andreas! Vil du være med, Andreas? For hver gode gjerning ville jeg fange dem, bære dem, en runde, kanskje to, før jeg gikk hjem.
Derfor var det jeg som så Johan i femte gå forbi Andreas. Jeg som hørte jævla sjuke ånds, så sparket på skinnleggen.

Jeg hadde prøvd å forklare Andreas at han ikke måtte rope før han slo noen, men han fikk det ikke til, han hylte alltid høyt og skingrende så alle lærerne rakk å se opp. Så slo han med hele kroppen, klønete slag som så brutale ut, men som var ineffektive og gjorde liten skade. Han veiva med armene som en vindmølle og slutta aldri før lærerne hadde kommet løpende fra hvert sitt skolegårdshjørne for å holde han fast. Bryte armene hans bak på ryggen, klemme blåmerker rundt håndleddene, brøle til han.

Vanligvis slapp de først når jeg kom løpende, de slapp han ned i armene mine og lot meg fange han opp og løfte han inntil meg, vugge han til ro. Men den dagen hadde de knapt rukket å ta tak i han før du hans kasta deg mellom dem. Du rakk meg til livet og veide kanskje tjuefem kilo, du brølte som en rasende vinterstorm.
«La Andreas være i fred! Det var Johan som begynte, den drittsekken har fortjent juling!»
Lærerne lot armene falle.
Andreas lot armene falle.
Johan lot haka falle. Så hylte han «Hold kjeft, din lille …»
Så var det Johan lærerne måtte holde fast. Andreas falt ikke, måtte ikke løftes, han ble stående forvirra og se rundt seg før du dulta borti han og ba han bli med bort på fotballbanen.
Sa jeg Sverige? Jeg kunne bært deg til månen.

Jeg prøver å bruke det skarpeste blikket når jeg er sammen med elevene mine. Jeg vil så gjerne se at Ali klyper Kai før Kai slår Ali, at Fredrikke geiper til Regina før Regina kaller Fredrikke FitteFredrikke, at Olai skraper en negl mot pulten igjen og igjen før Elyas glir ned på gulvet og holder seg for ørene. Men det er fryktelig vanskelig når det aldri er noen som sier ifra, som avklarer, som forteller hva som skjedde mens jeg hadde ryggen til. De kaller det å sladre. Og jeg kan ikke godt fortelle dem at hvis ingen sladrer, klarer ikke jeg å hjelpe Regina og Kai og Elyas. At å sladre er å hjelpe, at de kan redde medelevene sine som du redda han.

Da Andreas kom hjem noen år seinere og erklærte at han trengte en cd-spiller, var jeg ikke overraska over at det var ditt verk. Du hadde spilt hip-hop for han, og han var frelst. Jeg veit at det var du som inviterte han til å bli med i det bandet (eller hva man skal kalle det, dere spilte vel med to vokalister og to beat-boxere), du som ga han sjansen til å stå foran hele bygda på barneskoleavslutningen og være kul. Tenk det. At Andreas ble kul.

Jeg håper du aldri glemmer at du er snill, og klok, og at du kan lage mirakler. Selv om det gikk som det gikk. At du aldri har tenkt at det er din skyld, at det skjedde fordi du var for snill eller ikke klok nok.

Jeg hørte dere. Jeg var i rommet ved siden av og huset vårt var lytt, jeg irriterte meg grønn over den fæle dunkingen dere kalte musikk. Da cd-spilleren gikk i gulvet og knuste (kastet du den?), var jeg minst like glad for at det ble stille, som jeg var bekymra for hva braket var, da du begynte å rope med en stemme jeg aldri hadde hørt deg bruke før, skingrende og ukontrollert, reiste jeg meg, men jeg stoppa da du kalte han et svin. Fordi du gjorde det så hatefullt, fordi jeg trodde deg da du sa at du ville drepe han hvis han noen sinne rørte deg igjen, Jeg sto i døråpningen til rommet mitt, men da du stormet ut av hans med rasende tårer i øynene, et rødt merke over kinnet og revna halslinning på genseren, sa jeg ingen ting.

Jeg burde sagt unnskyld. Du skjønner, det var jeg som tippa lillebroren min utfor kanten, fra rar til fæl. Jeg så at det skjedde, også. Jeg vurderte å gjøre noe med det, å medisinere han sånn vi gjorde da han var liten, eller å få han innlagt et eller annet sted. Men jeg gjorde jo ingen ting, ikke engang etter det han gjorde mot deg. Jeg bare stakk, jeg.

Unnskyld.

---

13 kommentarer