Kjære tante Solvor.

Mamma sa en gang at du var litt mystisk. Jeg skjønte ikke hvorfor, på bildet på nattbordet mitt hadde du alminnelig blå-grått hår med store permanentkrøller og en fryktelig vanlig storblomstrete kjole. Du smilte som man gjør på bilder, høflig og ikke for bredt, øynene dine var grå og ikke av den typen som glitrer på fotopapir. Du hadde vanlige rynker, en vanlig nese, du holdt en gjennomsnittlig stor katt i et gjennomsnittlig stort fang. Du hadde en helt vanlig gammel-dame-stemme (selv om du lespa litt og av og til sakka farten som for å skjule en lett stamming).
Som voksen innser jeg jo at det er litt mystisk at jeg veit hvordan stemmen din hørtes ut. Jeg kjente deg jo bare gjennom det ene bildet, og gjennom huset du lot mamma arve, tingene jeg vokste opp med, tegningene dine og brevene jeg fant på loftet. Selv om det kanskje er helt normalt for en gutt som har blitt flytta inn i en helt ny virkelighet å øve på det nye språket ved å snakke med en avdød grandtante, er det ganske unormalt for avdøde grandtanter å delta aktivt i samtalene.
Du gjorde alltid det.

Den første gangen jeg kan huske å ha hørt stemmen din, var den andre dagen vi var i huset, den dagen Rebel løp ut i snøen og jeg løp etter og lammebarnet viste oss veien hjem. Mamma var ikke hjemme da vi kom hjem og jeg sto fortapt i gangen med den våte, snørrete lillebroren min i hånda og visste ikke hva jeg skulle gjøre.
«Dere må gå inn på badet,» sa du. «Få av dere de våte klærne og tørk dere. Det ligger håndklær i skapet under vasken.» Selv om jeg ikke kunne se deg, visste jeg at det var deg jeg hørte, og det forekom meg naturlig, jeg blei ikke redd. Du fortalte meg hvor mamma hadde lagt klærne til Rebel, og at under senga hans, i en lekekasse, var det en liten xylofon.
«Finn den fram og se om han liker å spille,» foreslo du, og jeg satte den fram for han på gulvet på rommet hans og la den lille klubba i hånda hans og viste han hvordan han skulle slå. Han reiste seg ikke på mange timer.
Jeg husker at jeg syns det var fælt at mamma ikke løp etter Rebel med en gang sånn jeg gjorde. Jeg antok at hun var ute og lette etter oss da vi kom tilbake, at det var derfor hun ikke var der før hun plutselig listet seg inn på rommet til Rebel, tok meg i hånda og tok meg med ned på kjøkkenet der en kopp kakao sto klar på bordet.

I dag lot jeg en unge løpe selv. Jeg var ute i skolegården med klassen min, vi øvde på å gå på tur. De trenger å komme seg ut, men jeg tør jo ikke ta dem med til parken på andre sida av gata engang, i redsel for at de skal dytte hverandre foran biler eller klatre opp i trær og nekte å komme ned igjen. Så vi øver i skolegården, på å gå på rekke og på å stanse og på å ikke kaste stein i hodet til medelever.

Elyas får gå bakerst, for han er tryggere når han ser alle de andre. Kai går først, nærmest meg. Men når Kai klyper Ali så Ali løper til enden av rekka og Elyas snur seg og ber han gå bort, og Ali dytter Elyas så Elyas snubler inn i Regina som går foran han, og Regina snur seg og drar til Elyas, blir ikke avstanden mellom Elyas og Kai stor nok, likevel. Elyas slo ikke tilbake, han bare løp. Ut av skolegården, inn i parken. Jeg lot han løpe. Jeg måtte ta meg av Ali og Regina og det var helt uaktuelt å gå fra Kai før det ringte ut til friminutt og andre lærere kom ut i skolegården for å ha inspeksjon.

Etterpå fulgte jeg sporene hans gjennom snøen i parken og fant han under en busk. Han lå helt stille, som om han trodde jeg ikke ville finne han hvis jeg ikke kunne høre eller se han, som om han ikke forsto konseptet spor i snø. Han er mange år eldre enn jeg var den dagen med lammebarnet, så det er kanskje ikke så rart om jeg ikke gjorde det, jeg heller. Men uansett hvor hardt jeg tenker tilbake på det, klarer jeg ikke å huske annet enn at det var lammebarnet jeg fulgte hjem, ikke sporene våre. Jeg har helt tydelige bilder av at jeg var aleine i huset når vi tørka oss, sjøl om mamma jo umulig kan ha vært ute og lett særlig lenge etter to barn i tung nysnø. Jeg kan fortsatt høre stemmen din fortelle meg om håndklærne og xylofonen.

Siden snakka vi ofte sammen. Du hjalp meg når jeg ikke fant ordene.
«Jeg har gått på ski …» sa jeg, «… i trærne?»
«Mellom trærne.»
Jeg kunne høre smilet i stemmen din, det var varmt og jeg antok at du var ganske fornøyd med norsken min, eller med at jeg gikk på ski i skogen, eller med begge deler.
Du retta på meg når jeg glemte reglene.
«I dag var Rebel …» kunne jeg si, og du avbrøt:
«Andreas. Broren din heter Andreas»
Det var vanskelig å huske at broren min hadde fått nytt navn. Andreas var så annerledes enn Rebel, så mykt og melodiøst. Mitt eget navn var lettere. Arne har like mange stavelser som Riot og hørtes ikke så fremmed ut.

Du fortalte historier, også.
Du fortalte at Donald-bladene på rommet mitt hadde vært mamma sine. Hun hadde ikke fått lov til å lese sånt hjemme, men når hun besøkte deg – og det gjorde hun så ofte hun fikk lov – sørga du for at det var mest mulig ikke-religiøst lesestoff tilgjengelig. Du fortalte meg om boksene på loftet med klassikere jeg burde lese når jeg ble eldre. Bøker som ville hjelpe meg å tenke. Du fortalte meg om kjelken i kjelleren, og spurte om jeg trodde Andreas ville like å kjøre med den sammen med meg. Da jeg seinere kom og fortalte deg om de ekstatisk lykkelige hylene han hadde utstøtt hver gang vi satte utfor, lo du og sa at du hadde hørt han. Du sa at det var snilt av meg å ake med han i timevis, at jeg var en god storebror.
Det var første gang jeg var stolt av å være storebror.

---

16 kommentarer