Bøyen Beng

I går tok støttekontakten min meg med ut. Rett fra borgerlig barnebursdag med sjokoladekake- og gelétog, og inn på Mir.
 
 Det er fint på Mir. Akkurat passe svart og gammalt, og fullt av folk som var svartkledde og gamle nok til at jeg var ganske ung. Folk som har lagt på seg litt, og som har lært seg å drikke med måte, akkurat som meg. Folk som ville drikke øl som før, men snakke om teorier som forklarer menneskelig atferd, slett ikke som før.
 
 Så sto Harald på scenen, akkurat som om vi fremdeles var tjue, og Harald har fått skjegget fullt av grått og han har kul på midten, sånn at hasjplantene på ”field of dreams” – t-skjorta hans buler utover, men likevel ser han egentlig helt ut som seg selv. Han høres ut som seg selv, også, svarte faen, lalalalalate som ingenting, GuroJ kliner i krokene som vanlig, øl smaker som øl, Berit danser som Berit, amfetaminsvette gærninger lukter amfetaminsvette gærninger, jeg danser som meg, jeg er meg, ikke hun kjerringa som lager sjokoladekaketog etter jobben og ser på House.
 
 Harald synger som Harald, danser som Harald, blir full som Harald etter hvert som pikebarnet midt foran scenen tvangskysser ham og heller i ham øl mellom låtene. Hun heller i seg selv øl, også, ruller litt i sitt eget ølsøl, henger seg rundt halsen på Harald, river ham ned av scenen når han sier at konserten er over. Kanskje Ragnhild på bass ikke liker pikebarnet, kanskje hun bare liker å spille kontrabass. Ragnhild syns ikke konserten er over, Ragnhild spiller opp en ny låt, tyvlåner en mikrofon, og Harald må rive seg løs fra pikebarnet og sjangle tilbake på scenen. Jeg elsker Ragnhild. Ragnhild spiller mer, Ragnhild spiller Jokke, gitaristen ser tvilende ut, ”hæ?” sier Ragnhild, ”kan du ikke den?” Men han kan, og fela kan, og Harald kan fremdeles stå så konserten er ikke slutt. Ikke før fela må pakkes sammen, det var noe med å rekke siste toget hjem.
 
 Jeg skulle også hjem, jeg skulle jo på jobb dagen etter, altså i dag, jeg måtte hjem og sove så jeg kunne stå opp tidlig nok til å skrive om kvelden før jobben. Etter jobben må jeg nemlig hjem og lage fruktsalat som ungen kan ha med seg på skolen når han skal feire bursdagen sin der i morgen. Jeg vurderer å gjøre opprør mot den godterifrie skolen hans og ha sjokoladebiter i.