Regnbuetog
Jeg hadde ikke tenkt å si noe om det regnbuetoget. Jeg klarer ikke å la være.
Jeg var i Molde på jobb, så jeg slapp å ta stilling til om jeg skulle gå. Det var jeg glad for, for jeg hadde ikke det minste lyst. Ikke fordi jeg var redd, som jeg vet mange andre var. 25. juni var jeg redd. 27. juni var jeg føkkings vettskremt. I helga kjente jeg bare på et intenst ubehag over å skulle delta i noe som helst sammen med politikerne som kasta oss under bussen i juni. De som ikke forsvarte oss før det skjedde, de som ikke sto sammen med oss etterpå. De som ikke gikk 25., ikke stilte seg i dobbel ring rundt pride park så traumatiserte folk slapp å sitte aleine, ikke sto i ring rundt oss den 27, men som fikk føle seg som snille og gode mennesker på lørdag. Som kan føle at de har gjort sitt, og ikke kommer til å skaffe skuddsikre vinduer på utestedene våre, legge til rette for trygge møteplasser i distriktene de kommer fra, eller forsvare oss når angrepene i media begynner å ta seg opp igjen utover høsten. Jeg er flammekasterrasende på hele gjengen.
Innser at det er ganske irrasjonelt. Jeg reagerer som om jeg hadde forventa mer av dem, og det burde jeg jo ikke gjort. My bad, but there it is.