Føre var.

Granskninskrapport. Hoderulling. Protester mot hoderulling. Stoltenberg må gå. Stoltenberg må bli og rydde opp. Bla bla bull.

Det er ikke Stoltenberg som må ta ansvar. Det er du. Og jeg og naboen din og fru Olsen borte i gata. Det er vi som mål ta med i beregningen at giftutslipp kan oppstå, isras kan falle, våpen kan bli avfyrt i skolegårdene og noen kan ønske å sprenge regjeringskvartalet i lufta. Vi skal gjette på hvor stor sjansen er, og vi skal sikre oss så godt vi gidder.

En del sikringstiltak krever lite av oss. Vi kan lære unga våre å svømme, montere branntau på balkongen, diskutere hva vi gjør hvis et av barna blir utsatt for en ulykke før vi drar på tur med klassen, la være å tegne skoler der alle veggene er av glass som vil forvandles til millioner av prosjektiler hvis noe eksploderer på naturfagsalen og som det ikke går an å gjemme seg bak hvis noen skule begynne å skyte. Andre ting er mer jobb, men vi må likevel kjempe for offentlig innsyn i beredskapsøvelser, terrorøvelser på linje med brannøvelser i bygg der sånt kan komme til å skje (Stortinget, for eksempel. Jeg lurer på om de kontoransatte der har noen katastrofeinnstruks å forholde seg til?) gjennoppbygging av matlagrene våre og en overføring av landbrukspolitikken til forsvarsdepartementet.

Det er en masse sikring jeg ikke syns vi skal gidde. Vi skal ikke gjerde inn Stortinget, vi skal ikke bygge metalldetektorer i skoleportene. Litt risiko må vi tåle. Og det må jeg stå for at jeg har ment hvis vi får en hjemlig skolemassakre. Jeg. Ikke Stoltenberg. Det er tross alt ikke han som styrer dette landet. Det er det du og jeg som gjør. Han bare administrerer de bitene vi ikke gidder å bry oss med. At kriseberedskap og risikoanalyse har vært en sånn bit veldig, veldig lenge, er det vi andre som må ta ansvar for.