Et av universets største mysterier

Har alltid vært hva som egentlig er den aller, aller beste tida å kysse på. Jeg tenker at
den beste tida å kysse på
må være den første varme dagen
når ungene larmer i Tøyenhagen med iskrem i magen
og lufta fylles av vingeslagene til sommerfugler,
vibrerende kuler av håp om evig lyst og akutt kjærlighet,
herlighet som de flakser med små vinger når vi bakser oss inn på uteserveringer,
leter etter stol et sted med sol, finner det og slenger oss ned,
da er det eneste som kunne gjøre dagen finere å ha noen å kline med!
Men – likevel – nei. Jeg har ombestemt meg.
Den beste tida å kysse på
må være når det er slaps av snø og salt overalt og utrolig kaldt,
når jeg har halt meg opp etter en natt som var urolig
fordi jeg trolig mister rommet jeg bor i men ikke kan betale,
når har prøvd å hale ut tida og love i morra, i morra,
jeg må jo ha et sted å prøve å sove, men når jeg slår av
lyset blir jeg liggende og myse anspent og det er mye bedre å være tent,
ja det eneste som kan redde dagen er deilig intens kiling i magen
forårsaka av lett tafsing, litt grafsing og mye muleslafsing.
Eller er den beste tida å kysse på
når noen skal dø og jeg vil kjenne livet pulsere?
Eller når jeg kjenner eggstokka klø
i møte med et spedbarn som har lært å flørte allerede?
Eller når kroppen min ristes av en ufødts hikk,
eller når alle gåter løses i et nyfødt blikk,
eller når utmattelsens tårer treffer kolikkbarnets tørre tunge,
når jeg ikke lenger kan huske hva jeg skulle med en unge,
eller når ungen er lysende glad eller tvers igjennom sta eller pinlig offentlig rappkjefta
eller når han står klar til å dra og skal flytte hjemmefra og jeg savner intenst alt før han er ute av døra?
I grunn er det innlysende når man får de beste kyssene.
Den beste tida å kysse på må være nå. Se deg rundt! Finn noen å kysse på!