Rosekoret

Jeg sang i rosekoret i går. Ikke det mest naturlige, jeg avskyr folkemengder og syns nok barn av regnbuen er litt klein. Jeg synger ikke i kor, og jeg skjermer meg så godt jeg kan mot den pågående rettssaken. Like fullt: Der sto jeg på Youngstorget med 40.000 andre.

Jeg sto der til forsvar for en sang jeg ikke egentlig liker så godt. For selv om ABB er en kanskje sinnssyk massemorder, var det noen dager der da den sangen først og fremst fikk meg til å tenke på ham, og hadde det fortsatt sånn ville jeg ikke klart å lære den bort til elevene mine selv om jeg hadde hatt lyst. Nå får sangen meg til å tenke på 40.000 varme hjerter i styrtregn, og jeg liker den mye bedre enn før. Jeg er trygg på at alle kolleger som vil, orker å bruke den.

Jeg sto der til forsvar for Lillebjørn Nilsen. Mye kan man si om mannen, men noen marxistisk propagandist er han ikke. 

Jeg sto der til støtte for de etterlatte. For at de en dag disse ti ukene skulle få se noe hyggeligere enn ABB på forsidene.

Jeg sto der for min egen skyld. I dag har jeg også orket å lese aviser. 

Så gikk jeg til Tinghuset med rosa mi. Til minne om 77 mennesker vi ikke hadde råd til å miste. Til forsvar for min egen menneskelighet, for å i et lite glimt ta inn over meg hva som faktisk har skjedd, og hva som er i ferd med å skje. Tusener av sangstemmer og tusener av roser gjorde det mye lettere.

Nå har jeg lest avisen. Det blir lenge til neste gang. Jeg skal stenge alt ute igjen, til forsvar for min egen forstand. Men kommentarer på facebook leser jeg jo, og når noen beskylder de 40.000 varme hjertene i regnet for å være hatefulle mobbere, da fylles jeg av sympati. Stakkars mennesker som vet så lite om kjærlighet, og om omsorg, og om å være en del av en by som håndterer noe ubegripelig vondt sammen.