Gavebarn

Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en barnerett å ha foreldre. Når staten i disse dager fratar hundrevis av barn juridisk tilknytning til foreldrene sine, bryter de både barnekonvensjonen og menneskerettighetskonvensjonen, de setter hensynet til barnas beste til side, og de opptrer hinsides enhver fornuft.

Barna det gjelder lever som oftest i tradisjonelle kjernefamilier. Deres biologiske far synger nattasang for dem, og deres biologiske mor vekker dem om morgen, og så går de i barnehagen sammen med sine biologiske søsken. Gavebarna er ungene i den streite nabofamilien din, det er barna ungene dine leker med i barnehagen, det kan være barna til søsteren din. Det eneste som skiller dem fra andre barn, er at moren deres har mistet livmoren sin i en kreftsykdom, eller at hun har for kort livmorhals og har abortert femten ganger, eller at hun har endometriose og måtte fjerne livmoren etter at vevet spredte seg til bukhulen så hun nesten døde av bukhinnebetennelse. Hun kan ikke bære frem barn. De barna hun har er gavebarn, et resultat av at en annen kvinne har båret embryoet skapt av hennes egg og mannens sæd, i ni måneder.

Man kan mene mye om surrogati. Men i Norge har vi, siden Venstre fikk de Castbergske barnelover vedtatt i Stortinget i 1915, hatt et prinsipp om at barn ikke skal straffes for sin tilblivelse. Det spiller ingen rolle om de er født i eller utenfor ekteskap, eller om de har to mødre, de skal ha de amme juridiske rettigheter som alle barn. Dette er ikke et prinsipp vi har klart å etterleve bestandig. Tyskerungene og taterbarna er eksempler på grupper av barn som har blitt behandlet dårligere enn andre utelukkende på grunn av hvem foreldrene deres er. I dag er det gavebarna som opplever denne typen diskriminering.

Frem til i nylig, har disse barna blitt registrert som barn av sine biologiske foreldre. Nå har imidlertid skattemyndighetene, i samarbeid med NAV, etter ordre fra finansdepartementet, sendt familiene beskjed om at registreringen ikke er gyldig, fordi den strider mot norsk lov. Barnelovens første paragraf fastslår nemlig at mor er den som har født barna. Med et pennestrøk er barna fratatt enhver juridisk tilknytning til det menneske de har halvparten av genene sine fra, som tok avgjørelsen om å sette dem til verden, og som har hatt omsorg for dem siden de ble født.

Det innebærer at de ikke lenger har rett til å arve sin mor, eller hennes familie. Hvis foreldrene skiller seg, har de verken rett til å få se sin mor igjen, eller til å få økonomisk støtte fra henne. Alle som har sett en stygg skilsmisse forstår at dette ikke er en hypotetisk problemstilling, og alle som vet noe om skilsmissestatistikk forstår at dette kommer til å gjelde flere av disse mange hundre ungene allerede i høst. Staten river familiene deres i stykker og etterlater dem morløse.

Allerede nå opplever barna absurde situasjoner. Noen av dem får ikke personnummer. Det spiller ingen rolle at de har en biologisk far, uten rugemor nekter NAV å registrere dem. Barna er papirløse og kan ikke begynne i barnehage, følge vaksineprogrammet eller reise utenlands. Samtidig truer NAV med å trekke foreldrene for retten – fordi de ikke har klart å skaffe barna sine et personnummer.

Statsråd Lysebakken sier han ønsker å løse saken, men at han må holde seg innenfor norsk lov. Men norsk lov er i strid med internasjonale konvensjoner som vi er forpliktet til å følge. Det fastslo Lagmannsretten i en dom allerede i 2009. Loven må endres. Men ettersom slikt tar tid, må det først og fremst finnes en løsning for de barna som i dag står rettsløse fordi myndighetene ikke liker måten de er skapt på.

Stebarnsadopsjon er foreslått. Problemet er for det første at stebarnsadopsjon vanligvis tar flere år, og for det andre at myndighetene, når de velger å kalle rugemor mor, er avhengige av hennes samarbeid i en adopsjonsak, selv om hun for flere år siden har frasagt seg foreldreskapet i en amerikansk domstol. I de tilfellene hvor rugemor ikke ønsker kontakt, er død, eller har flyttet til et annet land og ikke er å oppdrive, vil det være umulig å gjennomføre en stebarnsadopsjon etter dagens retningslinjer.

Løsningen er enkel. Som i alle andre saker, må Norge anerkjenne andre lands rettskjennelser. Når en amerikansk rett har fastslått at rugemor ikke er juridisk mor til barnet, er hun ikke det. Dermed er barnet uten mor, og stebarnsadopsjon kan gjennomføres med fars samtykke alene. behandlingstiden i slike saker, som i lignende partnerbarnsaker, må ikke overstige to måneder.

Dette kan Lysebakken ordne i morgen. Barna har ikke tid til at han venter.