Bokhandel

Jeg bor i Oslo. I Oslo har vi mange, mange bokhandler. Noen av dem, sånn som den på Gunnerius, er så dårlige at det er lattervekkende komisk, men mange, mange andre – Ark på Egertorget og Libris i Grensen, for eksempel, Norli i Universitetsgata, for ikke å snakke om Tronsmo *elsk* og Outland er alldeles fabelaktige. Ja, selv den lille Arken tvers over gata for Gunnerius imponerer stadig. Ikke bare fordi de har mange bøker, de ulike lokalene tatt i betraktning, men fordi det står folk bak disken som bryr seg om bøker, og om alle som vil lese dem. Som smiler stort når man ber dem anbefale ting, som blir så glade at de begynner å hoppe hvis man uoppfordret spør etter det som viser seg å være deres yndlingsbok, som veit hva de har i hyllene og hvor de har det, som henviser til nærmeste bokhandel som har det de ikke har eller bestiller inn til i overimorgen.

Jeg har vært stolt av de norske bokhandlene. I andre land vi godt kunne sammenligne oss med har de knapt bokhandler igjen. Folk må gå på nette for å handle, for alt det som kaller seg okhandler er overtatt av en eller to kjeder som alle lager sånne butikker som den på Gunnerius – Knapt nok hyller langs veggene, og ellers et lokale fyllt til randen av leketøy og inpakningspapir. Og de knappe hyllene er fyllt av Stig Larsson. Er du riktig heldig, finner du den aller mest populære chick-lit’en der, også, men Stig Larsson tar til en hver tid minst to tredjedeler av lokalet. (Ikke noe galt med Stig Larsson, altså, men er det noen mennesker i Norge som ikke har lest Millenium ENDA?)

Men nå er jeg ikke i Oslo. Jeg er på landet. Bokhandlene har varierende lokale og varierende mengde bøker, og engasjementet til de ansatte er minst like variabelt, noen driver sin egen butikk og blir glad når folk vil kjøpe bøker av dem, andre er helt uinteressert i kunder som tvinger dem til å gjøre noe annet enn å tygge tyggegummi. Slå inn ting på kassa og sånt. Slitsomt, liksom. Men felles har de alle at de har et mye, mye større ansvar enn Ark Egertorget eller Libris grensen. Det er en halvtime til en drøy time å kjøre til nærmeste konkurrent, så folk er faktisk litt avhengige av at de driver bra butikk. Felles har de også at de ikke driver særlig bra butikk.

De veit ikke hva de har i hyllene. De kan ikke anbefale noe som helst. Og ber du dem bestille noe kan du regne med at det tar to uker før det dukker opp, og da kan DU ringe DEM  og spørre om det har kommet, så kanskje noen kan svare. De selger bøker som om det var dagligvarer eller klær, som om ikke hver eneste vare som passerer mellom hendene deres er en verden noen er i ferd med å få ta del i, som kan forandre dem for alltid, som om ikke de hver dag kunne forandre noen ved å anbefale riktig bok akkurat nå til akkurat dem. Ikke minst selger de bøker som om bokhandlere er de eneste som kan gjøre det. Som om det at det er en halvtime til nærmeste konkurrent betyr at folk ikke har annet valg enn å handle hos dem, selv om de tygger tyggis og gjesper og kanskje gidder å skaffe boka om to uker.

De driver bokhandel som om de aldri har hørt om internett.

Jeg er en varm tilhenger av gode bokhandler. Men dårlige bokhandler virker i grunn bare mot sin hensikt, de gjør at folk tror at det ikke skrives gode bøker i Norge, at det eneste som finnes å lese er Stig Larsson og chick-lit. Og det betaler vi dem dyrt for, for bokhandlerne har latterlig høy avanse på bøkene de selger. En nedlagt dårlig bokhandel er faktisk ikke noe tap for litteraturen, eller for leserne. Å bestille en bok over nettet tar tross alt sjelden mer enn tre dager, den kommer rett hjem i postkassa di, og du slipper å ta turen inn i en butikk for å rote rundt på egenhånd og lete etter ting.

Vi skal ta vare på de gode bokhandlene. Men bor du på et sted med en dårlig bokhandel vore det en god gjerning om du ga resten av lokalbefolkningen kurs i bestilling av bøker over nett, altså.