Toleranse meg i rumpa.

Jeg tror aldri jeg har blitt beskyldt for å være overdrevent tolerant. Det burde jeg blitt.

 De siste årene har jeg nemlig gått rundt og tolerert nærmest i hytt og pine. Det blir lett sånn når man studerer, man må tolerer medstudenter som tar lærerutdanninga for å bli misjonærer, selv om det innebærer at de får undervisningskompetanse i norsk skole med holdninger til homofili, religion og likestilling som gjør meg kvalm ved tanken på at de kan bli satt til å undervise ungen min. For ikke å snakke om øvingslærerne, om de så styrer klassene sine ved uforutsigbare utskjelllinger og represalier for de merkeligste ting har man jo bare valget mellom å tolerere og å stryke, liksom. Og ikke blir det bedre når man begynner å jobbe, heller, skal man fungere på en arbeidsplass må man jo tolerere kollegaer som syns foreldre burde forby barna sine å gå i svarte klær på skolen, eller at jenter som kommer i hijab i tredje klasse burde sendes hjem igjen i skam. De største toleranseprøvelsene kom likevel da jeg ble mamma, for da ender man jo til stadighet opp med å konversere folk høflig bare fordi de også er mamma eller pappa til et kryp på omtrent samme alder som våkner omtrent like tidlig om morgenen og spinner rundt til man tar dem med i parken i grålysningen i ren desperasjon – selv om de forteller at ettåringen lekte med kusinens dukke her om dagen og da ble mannen helt spinnvill av angst for at han skulle bli homo. Herregud, han blir jo ikke homo av å leke med dukker før han skjønner hva det er! (seinere, derimot …)

 Selvsagt er jeg klar over at folk ofte er enda mer tolerante enn meg. Folk er til stadighet gift med folk som forteller negervitser, for eksempel, og kanskje de føler seg tvunget til å mumle at de syns det er unødvendig, men like forbanna ligger de med fyren samme kveld. Noe annet ville jo være latterlig politisk korrekt. Eller de har bestevenner som stemmer FrP som de ikke diskuterer noe særlig politikk med, man må jo kunne ha forståelse for at folk vil putte de som gir sårstell og mat til papirløse innvandrere i fengsel, man kan jo ikke bli helt politisk korrekt, heller.

 Vet dere hva? Jeg syns ikke FrP-bestevenner eller negervitsektefeller er noe særlig å skryte av. Ikke er jeg spesielt stolt over all den toleransen jeg har tvunget på meg selv opp igjennom, heller. Det endre jo bare med at folk tror at alle er enige med dem, at det er helt normalt å behandle barn som straffanger, å tvinge på dem kjønnsroller og streite klær. Å være politisk ukorrekt er det jo ingen som skjems over, så folk som syns jenter i svarte klær og gutter med neglelakk kan takke seg selv hvis de blir mobba holder jo aldri kjeft om det. Dermed får vi en offentlighet oversvømmet av kloakkbrune ytringer mens vi som faktisk syns man skal prøve å være snill mot mennesker uansett hvilken farge de har og hvem de forelsker seg i, som tenker at det er bedre å hjelpe folk til å fungere enn å straffe dem for at de ikke gjør det, som mener det å sette seg selv i andres sted og så prøve å skjønne hvordan ting har blitt som de har blitt og hva man kan gjøre for at de skal bli bedre er hakket mer fornuftig enn å spytte på dem, modererer oss, demper oss, og tolererer oss halvt i hjel. Man kan jo ikke være politisk korrekt, heller.

 Dessuten kan man jo ikke være intolerant. Man må ikke støte folk fra seg, det er viktig å ikke bli oppfattet som ekstrem, ikke sant?

 Det er ikke sant. Når vi som mener mye holder munn, blir bare de mer moderate sett på som ekstreme i stedet. Plutselig er det radikalt å mene at det er bra å være snill mot flyktninger selv om de sliter med ettervirkninger etter krigsopplevelser og dessuten er analfabeter og har vanskelig for å finne en jobb. 

Jeg kan forstå at folk som lever i Norge nå, som bor i et streit rekkehus og har en streit jobb og har bare streite venner aldri tenker over om det egentlig er rettferdig at de eier så mye mer enn de trenger når folk som jobber dobbelt så mye som dem ikke klarer å mette ungene sine. De blir jo ikke akkurat oppfordra til å tenke sånn, og ikke er det morsomt, heller. Og jeg tror det jeg kan gjøre for å få dem til å tenke, er å forlange det av dem. Jeg må slutte med det derre toleransetullet, altså.