Heltinnedyrking

For noen dager siden fikk mammaen min en melding fra lillebroren min – han som ikke har lest en bok i hele sitt liv – om at Nadine Gordimer skulle gjeste litteraturhuset. Hun videresendte meldingen og jeg kjøpte billetter først og spurte om hun ville være med etterpå.

Nadine Gordimer 87 år gammel. Hun har skrevet 14 glitrende romaner og utallige skinnende noveller, og de fleste av tekstene produserte hun i Sør-Afrika under apartheid. Tre av romanene hennes ble bannlyste. hun kunne når som helst ha forlatt landet og blitt eksilant, levd fritt og skrevet det hun ville, men hun ble. Bøkene hennes sto ved siden av Andre Brink sine i mammas mosegrønne søttitallsbokhylle gjennom hele åttitallet,en sivilisert motvekt til rasehat, gerriljakamper, bombede flyktningeleire, brennende bildekk rundt barnenakker og den andre jævelskapen som kom ut av landet til faren min.

Aslak Sira Myhre rødma som en skolegutt da han introduserte henne. Det skjønner jeg godt, jeg hadde neppe fått stotra fram et ord i hans situasjon. Så kom hun, og så på oss, og vant oss før hun hadde sagt et ord. Kraften er med henne, stråler ut av henne, og en stappfull hovedsal og folk foran tv-skjermene ute i kafeen og i en eller annen annen sal satt åndeløse og ventet på det hun hadde å si.

 Vi fikk vente lenge. Noen hadde nemlig leid inn en litteraturprofessor til å intervjue henne. Han visste masse om litteratur, og han hadde lest alle bøkene hennes, og det var han så opptatt av å vise frem at han brukte fem minutter på å få stilt det første spørsmålet. Men mama Gordimer har vært ute en vinternatt før. hun visste hva hun ville si, og da hun endelig fikk ordet, sa hun det hun ville, ofte uten å svare på de meningsløse spørsmålene. Men for meg som er hørselshemma var det temmelig ødeleggende at intervjueren satt og sa «mmm» og «ja, ja, ja» inn i mikrofonen mens hun snakka så det ble vanskelig å oppfatte hva hun sa, og det var dessuten pinlig at de stadige lydene hørtes ut som om han syns hun hadde snakka nok så snart hun hadde åpna munnen. Enda pinligere var det at han, hver gang hun sa noe fornuftig om en av bøkene sine, leverte henne skryt for verket, som om hun var en av studentene hans som hadde utmerket seg særskilt. Jeg mener, dama har vunnet litteraturprisen, for faen, han skal ha rimelig høye tanker om seg selv når han tror at hans lærde vurderinger gjør sånn inntrykk at det er rimelig at han bruker av de knappe minuttene til å komme med dem.

 Men ikke engang selvhøytidlige dusteprofessorer kan totalt ødelegge en time med Nadine Gordimer. Hun har så mye fint å si om både litteratur og politisk historie at selv utålmodige meg ble glad nok til ikke å rope stygge ting til intervjueren. Og da hun avsluttet med å lese en komprimert novelle om barn på flukt, ønsket jeg intenst at det aldri skulle ta slutt. hun har den fineste stemmen, hun leser skarpest og mykest, og hun skriver så klart at det er et under at det samtidig er vakkert.

Takk til Nadine Gordimer. Takk til Aslak Sira Myhre og Litteraurhuset. Blæ til proffessordusten.

Neste uke får jeg se Andre Brink på Lillehammer.