Det er så tomt.
Det mangler yndlingsgensre og akkurat passe inngåtte sko,
fotoalbum og gitaren du spilte din første solo på
plata som alltid ga deg hjertero og
mormors oppskriftsbok og morfars giftering,
den broderte duken ingenting var en fin nok anledning
til å hente frem
en stygg men deilig sofa, og verdens beste seng
det mangler pokaler fra fotballcup og premier fra kunstløp,
inkassovarsler og kjærlighetsbrev
hybelkaniner og spindelvev –
det mangler strev.
Trapper å måke
oppkjørsler å strø
takrenner å renske
portstolper å stø
du skal ikke rydde bort julepynt barn som nå har fått egne barn lagde i barnehagen,
du skal ikke snart sette opp igjen trampolina i hagen.
Hagen mangler. Og hunder som lekte der
det mangler folk som kasta pinner i sol og sølevær
De svarer ikke lenger når du ringer til dem.
Det er tomt i parkdressen på knaggen på avdelingen.
Det er tomt på stolen i klasserommet.
Det er tomt på den plassen ved lunsjbordet.
Det mangler en hånd på skulderen
en skulder å gråte på
en rå latter når sjefen driter seg ut igjen
og en å ta en øl med på veien hjem
når det mangler noen hjemme, er det hjemme da?
Det mangler ord.
Jeg burde hatt dem.
Harde ord du kunne kaste i veggen
Ord så skarpe at eggen kunne åpne verkebyller
Ord så store at de fyller svarte hull
Jeg burde vært full av sterke ord som kunne løfte vekt av ryggen
mjuke ord som kunne stryke deg trygg igjen
De orda finnes ikke, tror jeg.
Men hjertet mitt finns.
Og hjertene til tusen, ti tusen, en million andre
som føler med deg nå
du skulle få en bit av hvert så
de kunne slå når ditt svikter
de skulle gjemt minnene dine så du kunne leve trygg på
at ingen fine ting blir glemt
Lungene våre skulle blåse luft i dine
til du ikke lenger har fått lufta slått ut av deg
men jeg veit det er umulig å tro på meg
hvis jeg sier at en sånn tid kommer
at du skal våkne en morra med en liten sommer i magen
og gå ut for kaste pinner i den nye hagen
og jeg kan jo ikke ærlig love deg den dagen
Men jeg håper på den
og på at hvis du håper på den lenge nok
hvis vi håper i flokk
kan håpet bli en sti
eller ei bru
eller en vei
som du kan gå fra nå
til ei tid da du igjen er deg