Mandighet og medmenneskelighet

Per Kristian Bjørkeng går i Aftenposten 24. januar ut mot Knausgård. Knausgård føler at farsrollen fratar ham mandighet. Bjørkeng insisterer på at Knausgårds opplevelse er gal, for han har selv opplevd det å være far som givende for en maskulin identitet. Akkurat som Knausgård forveksler han menneskelighet med mandighet.
 
Det er menneskelig å oppleve foreldrerollen som tappende. Det er en grunn til at alle damer jeg kjenner leser Knausgård med stor innlevelse og gjenkjennelse. Det er også menneskelig å oppleve foreldrerollen som givende. De fleste av oss opplever begge deler, i ulike kvanta. At Bjørkeng opplever foreldreskapet som mer givende enn jeg gjorde da jeg hadde spedbarn, gjør ikke ham til mindre mann eller meg til mindre kvinne. Det gjør oss til ulike mennesker, bare.
 
Når Knausgård og Bjørkeng forveksler sine menneskelige erfaringer med mandighet, sier de samtidig at alle menn bør oppleve verden som dem selv, og at alle kvinner ikke bør det. Ved å definere sin menneskelighet som en naturgitt mandighet påtvinger de andre menn sine egne private erfaringer, og fratar samtidig kvinner retten til å føle det samme som dem, ettersom det da også må finnes en naturgitt kvinnelighet som er annerledes enn mandigheten. Dermed legitimerer de kjønnsbasert forskjellsbehandling i familieliv og familiepolitikk. De legitimerer at damer skal tørke mest snørr og gulp, men også at damer skal få bestemme hvor mye permisjon mannen skal ha, hvor stort rom han skal få for å vise omsorg, og ved samlivsbrudd hvor ofte han skal få være pappa for ungene sine.