Led oss – ikke inn i fristelse

(Publisert i VG denne dagen. Det rasende førsteutkastet finner du i teksten nedenfor).
 
 ”Hvis folk må velge mellom utvikling og miljø, velger de utvikling”, sa Jens Stoltenberg nylig. Jeg går ut ifra at han med utvikling mente økonomisk og materiell vekst. Med miljø mener Stoltenberg i alle fall at vår teknologi og vår kunnskap skal redde oss fra klimakrisen. Vi skal kunne fortsette å kjøre bil til jobben, jobbe i industrien, kjøpe uttallige industriprodukter og produsere enorme mengder søppel – fordi vi har CO2-fangst, ren kraft og klimakvoter. Derfor skal ikke stormfloene drukne ungene våre om natten, vi skal ikke bli sittende fast under leirskredene, og jordras skal ikke lage tsunamier i de trange fjordene våre. Plass skal vi også fortsette å ha, for stillehavsøyene skal ikke synke, middelhavslandene og nord-afrika skal ikke bli brunsvidde og ufruktbare, og orkaner og skogbranner skal ikke ramme store deler av verden med jevnlig uforutsigbarhet. Flyktningene skal ikke flomme innover grensene våre til vi vurderer å skyte på dem.
 
Stoltenberg ønsker seg kanskje en miljøsatsing som gjør dette mulig, men foreløpig har han gjort svært lite for å gjøre drømmen til virkelighet. Teknologien han har satt sin lit til er fremdeles bare eventyr, Statseide selskapers penger spys inn i kampanjer for å hente ut mer olje fra våre mest sårbare havområder, ikke for å utnytte alternative energikilder. Det er billigere å fly enn å ta tog, og i krisetider brukes halve oljefondet på å holde forbruket oppe, ikke på å hjelpe folk å omstille seg til et mer bærekraftig forbruksmønster. Livene våre forurenser ikke mindre og mindre, men mer og mer. Men å endre livene våre, forbruke mindre, ta opp mindre olje og dermed få mindre penger, nekter Stoltenberg likevel å snakke om. Folk velger utvikling, sier han. Men det er ikke særlig oppløftende utviklinger vi har å velge i!
 
Det er selvsagt mulig at vi får holde på til naturen blir vår overmektige fiende. Til havet stiger, temperaturen stiger, flyktningtallene stiger og krigene om vannet stiger i antall. Men det er langt mer sannsynlig at en eller annen bestemmer seg for å frata alle andre muligheten til å velge en utvikling som kan utrydde oss.
 
Hvis det blir åpenbart for alle at administratorene våre ikke kan lede oss bort fra katastrofen, ja da skal man ikke se bort ifra at svært mange vil foretrekke å leve under et diktatur fremfor å dø i et demokrati. Hvis folk aksepterer det vil et slikt diktatur faktisk kunne forby private flyreiser, påby varmepumper og solceller, sette opp vindmøller uten å ta hensyn til havørna og stenge oljeplattformene uansett hva det ville bety for helsebudsjettene.
 
Men det er neppe noen morsom jobb å være diktator. Den ”ansvarlige” borgeren har et enklere, mer effektivt alternativ – hun kan forsøke å redusere antallet frie individualister i verden radikalt. Hvis befolkningen blir halvert – eller enda bedre, redusert med tre fjerdedeler, vil vi ikke lenger bruke mer enn det jorden har råd til å gi oss. Allerede nå ser vi flere organisasjoner som har befolkningsreduksjon som sin fremste parole, og det ligger ikke nødvendigvis veldig langt frem i tid at vi slutter å bekymret oss for terrorhandlinger – vold for å skape frykt – og i stedet blir livredde for reduxhandlinger – vold, sykdomsspredning og sabotasje for å komme tilbake til et bærekraftig antall verdensborgere. Når vi ser hvordan enkeltindivider er villige til å bruke vold for å forsvare sin religion eller beskytte pelsdyr, er det selvsagt at noen også vil være villige til å gå svært langt for å forsvare menneskeheten. Hvis det begynner å se ut som om massemord er den eneste måten å forhindre at menneskeheten gjør sin egen planet ubeboelig, er det sannsynlig at mange vil være villige til å forsøke. Fordi mennesker er så latterlig enkelt å drepe, vil redux-aksjonister som ikke bryr seg om hvem som dør lett kunne lykkes med å redusere antallet mennesker på jorden betraktelig – og slik å avverge klimatrusselen for de gjenværende.
 
Klimakatastrofen København har fått meg til å lure på om en sinnssyk diktator eller redux-aksjonist er representerer den mest positive utviklingen vi kan håpe på. Men fortsatt pleier jeg et ørlite, frynsete håp om at en av våre administratorer – Stoltenberg, for eksempel, Eller Solberg, eller Halvorsen eller Jensen, har en liten leder i magen. At en av dem både kan og vil lede oss bort fra petroleumsøkonomi og forbruksideologi. Eller, hvis de ikke har lyst, at en av dem skal gjøre det for sine barn og barnebarns skyld likevel.