Maria Amelie 4
Det kan se ut til at regjeringa har funnet en løsning. Regelverket kan bli endra sånn at Maria Amelie kan søke arbeidstillatelse i Norge så snart hun kommer til Russland. Før sommeren kan hun være tilbake med papirer, fast jobb og bankkort. Hun vil ha vunnet en årelang kamp, og jeg unner henne å nyte resten av livet så bekymringsløst som mulig.
Kampen vil også være vunnet for de andre papirløse flyktningene som har mistet alt mens de flyktet, men som ikke lenger er direkte truet, som er ressurssterke og har et nettverk som kan hjelpe dem, som kan få en godt betalt jobb og reise til hjemlandet for å søke om å få begynne i den. De er ikke så mange, men de er utvilsomt de mest sannsynlige kandidatene til å overta som talspersoner for de papirløse.
Dermed kan regjeringa ha funnet en løsning for seg selv. I stedet for å kaste ut de brysomme papirløse kan man få dem til å holde munn ved å gi dem et liv. Langt mer sympatisk, men like effektivt. Alle de andre papirløse, de tusenvis som ikke kan reise til hjemlandet fordi de ikke har papirer, som ikke tør å reise til hjemlandet fordi de er redde for arrestasjon eller drap, som myndighetene ikke vil sende til hjemlandet men som sammen med de fem barna sine skal Dublin-returneres til en parkbenk i Hellas som jevnlig angripes av frustrerte grekere eller aggressivt politi, som er skadd av krig og ikke kan arbeide, som er analfabeter og trenger skolegang, som kan og vil arbeide men som ikke vil tjene nok, vil ikke lenger ha de mest ressurssterke som talspersoner.
Det er i utgangspunktet bra. Det er ikke Maria Amelies ansvar å kjempe de papirløses kamp. Hun har fortjent å vinne sin egen. Men NOEN må kjempe den kampen, og du veit hvordan det er: Når ingen andre har ansvaret er det ditt. Og mitt.
Vi må fortsette å protestere. Vi må fortsette å aksjonere. Når valget kommer må vi forkaste det representative demokratiet og gå for demonstrativ resistens. Vi må ikke gi oss før folk med ressurser til å komme som arbeidsinnvandrere kan søke om det når de føler seg trua (som nok er den eneste grunnen til at noen vil finne på å søke seg hit. Se ut av vinduet ditt, ‘a. Det er ikke akkurat fristende.) i stedet for å søke asyl. Før folk som klarer å skaffe seg ressurser til å bli arbeidsinnvandrere i løpet av asylbehandlingstida får bli det uten å reise til et land de er redde for eller ikke får komme inn i. Før det settes en grense for hvor lenge barn kan være i Norge før de får opphold. Før barns behov blir satt først i behandlingen av asylsaker. Før det opprettes et Maria Amelie-visum til ungdom som ikke har krav på beskyttelse men som ønsker og evner å bidra positivt i Norge. Før det gis generellt amnesti til papirløse som har vært i Norge en viss tid. Før man begynner å behandle folk med respekt og verdighet, selv om de har måttet flykte fra alt eller er født uten noe.
Før politiet bruker ressursene sine på å gjøre landet trygt for deg og meg og alle de papirløse innvandrerne i stedet for å arrestere oss, banke oss, kneble oss og, med jevne mellomrom, ta livet av oss. (det er andre ting vi ikke glemmer her, folkens. Tony Askvold. Tomasz Wacko. Robert Michael Achonca-Cohn. Eugene Obiora. Fred over deres minne.)
Vi må fortsette å protestere og aksjonere til vi bor i en humanistisk rettstat, folkens. Det er vårt land. Det er vårt ansvar.