Savn

Jeg fant enda en bok av Kopperud på biblioteket – Savn fra 1999. Den hadde en ganske teit baksidetekst som framstilte boka som en kjærlighetshistorie, og det er virkelig bare jug. Savn er en bok om krig, og om konsekvensene av krig, det kan ikke være noen krig uten kjærlighet men denne boka tenker lite om kjærlighet og mye om ideologi og vold.

Det er ikke en eneste lemlestelse her, bare traumer. Det er ikke et eneste hode som eksploderer i møte med et prosjektil, men pennen er dyppet i blod og hjernemasse, ikke blekk. Ikke fatter jeg hvordan man kan forme vakker tekst av blod og hjernemasse, men tro meg, Kopperud kan. Han kan desuten skrive klokt selv om hjernen er i blekkruset, og levende selv om blodet er på pennen.

Jeg har bare lest de to bøkene foreløpig, men jeg gjetter allerede at Kopperud på mange måter ligner Nygårdshaug – han har bare reist mer, sett mer, opplevd mer, elsket mer, forraktet mer, lest mer og forstått mer, og ikke minst har han mer enn en historie å fortelle, fryktelig mye mer enn en ting han vil si.

Jeg er fan. Gyldendal selger i tillegg til Internasjonalen Hviske i mørket fra 2008 og årets Tilfluktsrommet. Jeg gleder meg til å kjøpe og gleder meg til å lese og gleder meg til å dele.